Natursti...

Da Dattera var mindre og gikk på barneskolen, hadde de mange spennende prosjekter i naturfagtimene. En gang skulle de velge seg ut en kvadratmeter skogbunn og beskrive hva de så av liv på denne 1x1 meter av Moder Jord. Funnene skulle fotograferes og dokumenteres og rapporteres.
(Det heter et eller annet, disse firkantene. Jeg trodde først det var habitat, men det var visst feil. Noen som vet?) 

Tinka og jeg er ute og studerer skogbunnen nesten hver dag, vi - det er meget interessant. Bli med oss ut på tur!

Ikke så stor artsrikdom her. Grantrær (picea) og blåbærlyng - det er i første rekke hva skogen "vår" har å by på. I store mengder. Og maur, masse maur.

Og furu (pinus sylvestris). Jeg ble ganske forbauset/rystet da det gikk opp for meg at mange ikke vet forskjell på gran og furu. Er det mulig?? Gran øverst - lange kongler, korte nåler. Furu nederst - korte kongler, lange nåler.

Det er så grønt i skogen i år. Mellom trærne står blåbærlyngen lysegrønn og frodig - men uten kart på. Tyttebæra (vaccinium vitis-idaea), derimot, blomstrer rikelig med vakre, rosa klokkeblomster. Så hvis det ikke blir for vått og ikke for tørt og ikke for varmt og ikke for kaldt, og ikke snø og hagl, kan det kanskje bli et brukbart tyttebærår i år. Man kan alltids håpe.

Fine, små klokker. Blir kanskje tyttebær en dag...

Det er de små blomstene som dominerer i skogbunnen. Skogstjerne (trientalis europæa) er det mye av, men det er noe magisk med skogstjernene i skogen her. Mens hvitveis, for eksempel, fint lar seg fotografere, er det plent umulig å fokusere skarpt på skogstjerna. Er den forhekset, kanskje? Med stjernestøv?
Tenk at denne sarte, lille frøkenen er i slekt med fagerfredløs, du vet de høye, gule blomstene som vokser i gamle hager.

Der det vokser skogstjerne, er det også gjerne bittekonvall (maianthemum). Den kalles også maiblom. De to kler hverandre godt - små og tandre som de er. Liljekonvall er bittekonvallens mer berømte storesøster - de er GIFTIGE begge to.

Jeg glemer aldri første gang jeg så myrull (eriophorum). Jeg var vel en fem-seks år og allerede vel bevandret i botanikken, da moren min kom hjem fra fjelltur med en bukett. Makan hadde jeg aldri sett - jeg trodde det var bomullsdotter. Jeg syns de tar seg best ut der de står - som snøfnugg, nesten.

Det finnes vel knapt noe mer nasjonalromantisk i norske skoger enn bjørka (betula). Se en hvitstammet bjerk oppi heien - det er 17. mai og midtsommer og barndomsminner og Norge i rødt, hvitt og blått på en gang. Kan man navnet på ett eneste tre, så er det vel bjørka.

Men jeg er svak for osp (populus tremula), jeg. Da vi var små, hadde Storebror og jeg hvert vårt klatretre. De sto side ved side - Storebrors litt større enn mitt. Der kunne vi klatre så høyt opp at vi kunne ta rundt stammen med én hånd, da var det trygt. Så kunne man sitte der oppe i det høye og være helt usynlig bak løvverket. Ingen ting rasler så fint i mild sommerbris som ospeløv. På sørsiden av den glatte, grå stammen er det ofte gult lav i fine mønstre, og bladene er så fine og takkete i kanten. Bladstilken er flattrykt. Selv den minste bevegelse i luften får dem til å skjelve - derav uttrykket "å skjelve som et ospeløv". Man må jo bare like et sånt tre! Hvorfor har ingen skrevet en sang om ospa??

Grana får nye skudd nå på forsommeren. De er myke og saftige og kan faktisk spises. Men det varer ikke så lenge, snart er de like spisse og stive som resten av grana, og ikke særlig fristende å gnafse i seg.

Jeg har satt de latinske navnene i parentes - de har noen aldeles fantastiske navn, noen av disse vekstene.
Men det er dyr i skogen også. Ikke akkurat bjørn og ulv, men litt mindre dyr - og insekter:

Gå til mauren, du late, se dens ferd og bli vis (Salomos ordsprog). Hva er det egentlig de holder på med nedi tua der? Er det virkelig så imponerende organisert som vi er lært opp til å tro - eller driver de bare og rører rundt?? Jeg lurer litt på det.

Det skal visst bli mye mygg i år, har jeg hørt, forholdene ligger til rette for det. Mygg liker visst ikke lukten av tomatplanter. Men man kan jo ikke gå omkring med en tomatplante under armen hele sommeren heller...

Tinka driver fortsatt og beiter. Jeg prøver å overbevise henne om at hun er en hund og ikke en ku, men hun hører ikke på det øret. Men vi var enige om at det var en fin tur!