Studentene...

Snart er det jul. Da kommer studentene hjem.
Det tar tid å venne seg til, men etter hvert siger det inn, dette at barna vokser opp og forlater redet.
Trist er det nok, men det blir etter hvert en vane.

Enn så lenge kommer de hjem til jul, det er godt.
De kommer med fly fra Trondheim og Firenze, med sitt pikk og pakk, og fyller opp vårt lille hus.
Gangen blir full av sko, det blir kø på badet, det blir trangt, men trivelig.

Sist de var hjemme samtidig, var i sommerferien. De var opptatt på hver sin kant, så det var fullt hus i bare noen dager. Da hadde Sønnen skulpturverksted i kjelleren, mens Dattera satt modell.

Den er ikke akkurat noe studio, kjellerboden vår, men Dattera ble stablet opp på et stativ av gamle krakker mens Sønnen modellerte på smørebordet. Funket fint, det, selv om arbeidshøyden kanskje var litt feil og Dattera sovnet og datt av krakken.

Og her er det Dattera som har portrettert sin broder i dyp konsentrasjon.

Deretter portretterte Sønnen seg selv. Så nå har vi begge ungene stående til tørk i kjelleren, drapert i plastposer. Gemalen er nede og gir dem en dusj med vann i ny og ne, så de ikke skal tørke for fort og sprekke, der de står. Siden skal de støpes i gips.

Hvor Sønnen har arvet talentet fra, er det ingen som forstår. Kanskje har det ligget latent i bondeslekta i alle år, uten at noen har merket noen ting? Det forblir et av livets uløste mysterier.

Jeg har blogget om skulpturene hans før. Etter det har han studert halvannet år i Firenze og hatt en rivende utvikling. Han har egen blogg med galleri, og skolen han går på har en fin Facebookside.

Og snart er det jul. Da kommer studentene hjem.

Ønsker deg en fin helg!

Mann- og konevotter...

Jeg fikk mitt førstefødte barn i 1990. Hele venninnegjengen fikk barn omtrent samtidig, til gjensidig hygge og nytte. Et av barna hadde noen utrolig søte, selbuinspirerte votter som hun hadde fått i gave - hvite med lyseblått mønster, såvidt jeg husker.

Jeg fant ikke noen oppskrift som lignet, så jeg lånte vottene og kopierte dem. Her er vottene jeg strikket dengang da - brukt av både Sønnen og Dattera sånn i 1-2-3-årsalderen omtrent. Strikket av restegarnslanter - derfor ble det en blå og en rød. Strikket i Peer Gynt, såvidt jeg husker. Jeg har tatt vare på dem i tilfelle jeg trengte et vottemønster en vakker dag.

Og en vakker dag gjorde jeg plutselig det. Den aller minste av alle Gemalens nieser fylte to år. Jeg vet ikke hva hun ønsket seg, men moren hennes ønsket henne selbuvotter. Så da kopierte jeg kopivottene. Det var et morsomt gjensyn. De ble ikke helt prikk like, men nesten. Jeg strikket etter mål, så vi får håpe de passer.

De nye vottene (de til høyre) er strikket i Hifa Ask - et veldig likandes garn, men du verden så vanskelig det er å strikke jevnt med sånt ullete ullgarn! Vottene er vasket og dampet, men enda ser de både humpete og dumpete ut. Vi får håper det jevner seg i bruk. Måtte de bli slitt sønder og sammen, ingen ting gleder en strikkers hjerte mer.

Strikker man til sånne søte, små hender, nytter det ikke med lange trådsprang som fingrene kan vikle seg fast i - så her ble det mye trådsnurr. Jeg tvinnet tråden for hver annen maske, faktisk, det var nok noe av grunnen til at de ble så ujevne.

Vottene måtte helst ikke være hvite, men ellers stod jeg fritt til å velge farger, sa moderen. Bunnfargen foran her er fra høstens plantefargereventyr. Og den er ikke hvit, bare så det er sagt.

Oppskrift: Telte meg frem på en gammel vott. Vrangborden er 36 masker, selve hånda er 44 masker.
Garn: Det grønne og røde er melert Hifa Ask, det lys grågrønne (bunnfargen) er også Hifa Ask, som jeg har plantefarget med kråkefot. Da jeg farget, syntes jeg fargen ble kjedelig - men den er jo nydelig som bunnfarge her. Mer kråkefot til neste år!
Pinner: 3 mm.

Her om dagen, da Tinka og jeg var på tur rett før snøen kom, fant jeg noen snurrige sopper - de var blå. Jeg har aldri sett blå sopp før. Blågrønn kragesopp heter den. Dessverre kan de ikke brukes til noe, hverken som mat eller til farging, men fine var de!

Ønsker deg en god dag!

Snapshots / Oslo i et rekeskall...

Oslo er en fin by, i grunnen. Her en dag var jeg hos frisøren min på Grünerløkka. Det var før den første snøen kom. Jeg hadde ikke tenkt å ta noen bilder egentlig, men det var så fint der, så det var ikke til å unngå. Bare noen snapshots med håndholdt, lite kamera i forbifarten, av en fin by.

De har pusset opp Paulus kirke, den har blitt så fin. 

Så får vi bare håpe at sommergjestene i Birkelunden ikke fortsetter å bruke den som pissoar.

Staselige trær rundt Paulus kirke. Det er gull i toppen!

Tenk å ha takterrasse der oppe i det høye! Over byen, på toppen over 5. etasje. 

En birk i Birkelunden - rammet inn av byens trikkekabler.

Vend blikket oppover, så får du se mye fint. Byen er ikke bare skitne gater og asfalt.

Ikke så dumt med et hus som matcher himmelen.

I den gamle seilduksfabrikken holder Kunsthøgskolen til. Men skiltet er nytt.

Fin hovedstad vi har hertillands!

Ha en finfin dag!

It was a bright cold day in November...

Det var en klar, kald dag i november. 

Det var første dagen med rimfrost på bakken til langt ut på ettermiddagen, - - - 

- - - blå himmel, skarp luft og rare skyer.

Tinka og jeg dro ut på tur som vi pleier.

Det er høsten nå, ingen tvil om det.

Men høsten kan også være fin - på dager som denne.

Naturen er full av underlige ting der oppe i det høye - - -

- - - og fantastiske trær.

Legg aldri ut på tur uten kniv og rikelig med plastposer i sekken.
Hvem vet - det kan dukke opp en kjuke!

En kjuke? Her må det nærmere forklaring til:
Helt siden jeg eksperimenterte med kaldfarging i sommer, har jeg vært bitt av fargebasillen. Det er det reneste eventyr. En skogstur blir aldri mer det samme - overalt fins det ting som kan farges med. Alt må prøves. Jeg har lest og lært og snakket med mange dyktige og fargerike plantefargere. Det gjelder å vite hva man skal se etter, og bruke det på rette måten. Blomster og strå, bar og blader, sopp og lav - det er nok å ta av. Jeg må blogge mer om dette etter hvert.

Nå har naturen gått til hvile, nå er det høst, det er ikke så mye å sanke mer.

Men kjuker, det kan man plukke året rundt. Jeg visste ingen ting om kjuker fra før - det var bare ekle sopper som vokste på stubber og trær. Trodde jeg. Men der tok jeg feil. Kjuker er en vitenskap i seg selv - og tro det eller ei: det er så spennende! Og noen av dem kan brukes til å farge med. Noen er store, noen er små, noen vokser høyt og noen vokser lavt, noen på stubber og andre på trær. Dette tror jeg er en knivkjuke. Den er det ikke noe fart i. I gamle dager ble den brukt som kniv- og nålepute, derav navnet. Store eksemplarer ble gjerne spikret fast på veggen i verksteder for å feste kniver, syler, hoggjern og annet smått verktøy i. Så smart! Men ingen fargekjuke, altså.  

På denne klare, kalde dagen i november fikk jeg øye på en rødrandkjuke på en råtten stubbe rett bortenfor stien. Den kan farges med - den måtte jeg ha! Frem med tollekniven og hopp og sprett over kvist og kvas for å komme frem til stubben der borte.

Men hvordan visste jeg at det var en rødrandkjuke? Jo, jeg har nemlig lært at rødrandkjuken "svetter" gjennom porelaget på undersiden, eller kanskje den gråter? Uansett, den  har ofte klare, tårelignende dråper på undersiden, som her.

Ja, så tråkket jeg over noen vindfall og kvister pluss et splitter nakent juletre som noen hadde kastet fra seg i skogkanten, på vei til stubben, som sto vaklevorent på kanten av en liten skrent. Og snublet - selvfølgelig.

I fallet klamret jeg meg fast til en tynn, gammel gran som stod der - med en kjuke på, rakk jeg såvidt å se i farten. Men grana var råtten, den også, og gran og Annepålandet og tollekniv raste ned skrenten, rett i ei myr - men stubben holdt. Opp igjen - heldigvis var kniven i sliret, det er en god huskeregel! Men kjuken satt bom fast i stubben, og måtte sparkes av. Her burde jeg hatt vernesko, kjente jeg etterpå, men kjuken løsnet og fikk bli med hjem, sammen med andre kjuker, som heldigvis var litt enklere å få tak i. Det skal mye kjuke til - 20 ganger garnets vekt, leste jeg nettopp.

Så kjukejakten fortsetter med livet som innsats. Men det får bli en annen dag.

For dagene er så korte nå om høsten, og plutselig var det helt skumt i skogen. Tinka merket at jeg gikk på ank, og tuslet litt urolig tre skritt bak. Vi listet oss hjem, uten å treffe et eneste rovdyr på veien. Men de sto nok der og lurte, i buskene.

En gylden avslutning på en spennende dag i skogen. Magisk, nesten.
Håper du får en fin, ny uke! 

Strikkebøker før og nå...

Boka vår, Eventyrvotter, er gitt ut på Aschehoug. Det var første gang de gir en strikkebok, fortalte de oss på oppstartsmøtet i fjor. Men det stemmer ikke helt, viser det seg. Det er første gang i dette årtusen de gir ut en strikkebok. For Aschehoug har gitt ut strikkebok før - ja, en vottebok til og med!

Ann i Vottelauget (også kjent som Pinneguri, Sinnasauens mor) var på strikkekafe nylig, da en medstrikker kom med denne boka - "Votter og vanter" fra 1955. Mange flotte votter - stor jubel. Og den er gitt ut på Aschehoug - for 60 år siden.

Da kom jeg plutselig på at jeg har jo den boka selv! Jeg har til og med blogget om den før. Så glemsk går det an å bli.

Jeg har forresten ikke boka, jeg har bare en kopi. Og det har seg sånn:

I min grønne ungdom hadde jeg håndarbeid som valgfag. Jeg elsket "håndarbeiden", det var et fristed. Læreren var grei og lot oss kjøre på som vi ville selv - forutsatt at det var noenlunde fornuftig. Og det var det jo. Variert måtte det også være. Jeg sydde meg en tunika i tykt lerretsstoff med vide ermer og lomme på magen. Jeg strikket meg en hvit genser i 200% akryl med et stort, rødt 1-tall brodert med maskesting foran. Jeg heklet lysegule babysokker med boblemønster i akryl babygarn. Jeg vevde et belte på brikkevev. Jeg broderte en gyselig pute i orange og rødt.

Og bakerst i håndarbeiden, der var selveste skattekammeret, der var skap fulle av inspirasjon - garn i alle farger, rare stoffer og massevis av oppskrifter. Og der fant jeg denne boka. Den var en skatt. Hittil i livet hadde jeg kun sett vanlige selbuvotter, aldri sånne flotte votter som disse her.

Læreren var grei og lånte meg boka så jeg fikk kopiert den. Og Lerka-vottene herfra ble de aller første mønsterstrikkede vottene jeg lagde. Og sannelig - jeg har blogget om dem også. Siden har jeg strikket mange Lerka-votter, og andre votter også, men det var i før-blogg-og-Ravelry-tider, den gang ingen engang tenkte på å ta bilder av det man strikket. For det var jo før-digital-foto-tider også, og hvert eneste bilde kostet mangfoldige kroner i film og fremkalling. Tok ikke bilder av strikking da, nei, uansett hvor fint det var.

Jeg har forresten strikket et par Lerka i moderne tidsalder også - de blogget jeg om her.

Både beltet og puta har jeg fortsatt, forresten. Beltet er i grunnen ganske fint. Og finner jeg igjen puta, skal jeg sannelig vise den frem her på bloggen. For selv om den er stygg, er det utrolig at jeg har sydd så mange forskjellige broderisting. Jeg blir nesten imponert bare jeg tenker på det.

Og bok-kopien, den har jeg slitt ut. Strikket sønder og sammen. Men boka, den fant jeg igjen på biblioteket. Og tenk, der kom jeg i prat med en håndarbeidsinteressert bibliotekar som fortalte at slike gamle bøker ble så sjelden lånt ut at de havnet gjerne på bibliotekets loppemarked for å få hylleplass til nyere og mer populære utgivelser. Jeg låner boka med ujevne mellomrom, for å holde den i gang.

 Det er snurrig å se forskjellen på bok-layouten før og nå.

Vantetips - - -

- - - og strikkepinnetips.

Boka finnes forresten på Ravelry også. Et av mønstrene derfra har til og med stått i det amerikanske bladet Interweave Knits. It's a small world.

Det er spennende med gamle strikkebøker!
Ha en finfin dag!

Red.: Du kan bla i boka her - den ligger på nasjonalbibliotekets sider.

Åh, så mykt...

Når nettene blir lange og kulda setter inn, da knirker det rundt omkring i de tusen ledd. Da er det godt å ha ull på skrotten.

På Island var vi innom Ullarselid, der de produserte og solgte håndspunnet garn av ypperste kvalitet. Der kjøpte jeg 31 gram håndspunnet, naturgrått garn fra angorakanin, spunnet av Rita, står det på etiketten. Åh, det er så mykt!

Av garnet måtte det bli pulsvarmere. Jeg har laget pulsvarmere av mitt edleste garn tidligere. Den gang var det alpakka souvenirgarn som Dattera tok med til meg fra Peru, denne gangen er det angora souvenirgarn fra Island. Det er jo de fineste souvenirer man kan ha!

Det enkle er ofte det beste når garnet er håndpunnet og sjarmerende humpete. Jeg prøvde først med bølgemønster, eller "feather and fan" som det også kalles, men mønsteret ble helt borte i dette pusete garnet, så da ble det glattstrikk i stedet, med en enkel bord i ene enden.

Pulsvarmerne er strikket på øyemål med pinner 4. Jeg la opp 30 masker og økte til 33 etter hvert. Borden er noen omganger vrangt med en hullrad i midten. Jeg strikket så langt garnet rakk - dette er eksklusivt garn og ingen ting fikk gå til spille.

Åh, de er så varme og gode! Og de blir bare mer og mer pusete og lodne i bruk.

De to nøstene i bakgrunen er håndspunnet lamull som jeg også kjøpte på Ullarselid - det skal bli til en lue og en hals. Gleder meg til å strikke av det!

Ha en fin dag!

Skogfeens hage...

Disse vottene har jeg visst helt glemt å blogge om - de er jo ferdige forlengst. Det er Skogfeens hage fra Eventyrvotteboka. Strikket i Rauma/Røros lamullgarn på pinner 2,5. Jeg husker ikke strikkefastheten i farten, men det var ganske tett.

Og fint ble det! Jeg ble veldig fornøyd med disse her, og beholder dem nok selv, selv om jeg har mange nok votter fra før. Egentlig.

Det er Tori som har lagd mønsteret - det er så utrolig fiffig tenkt ut. I høst dro vi på en aldri så liten tur til Lillehammer, noen gode strikkevenninner og jeg, og da var vi selvfølgelig på den lokale strikkekaféen på koselige Atelier Kakao. Og da måtte jo Tori ta bilde av vottene.
(Tori til venstre, meg til høyre, foto Ingvild).

Da skjedde det forresten noe morsomt. Været var fint, og vi satt ute og strikket i koselige Gågata på Lillehammer. Rett som det var, kom det noen spanske turister forbi. De ble veldig opptatt av strikkingen vår. For slikt hadde nemlig bestemødrene deres drevet med også, de kjente det igjen, fortalte de til Tori, som kunne spansk. Jada, så satt vi nå der som en slags lokal kuriositet, mens hele busslasten med spanske damer ruslet forbi - pekte og kikket og fulgte med. Så har man fått prøvd seg som turistattraksjon også!

Og det var alt for i dag. Ha det godt!

Annepålandets Mitts igjen...

Riktig god morgen, og velkommen innom til dere fra Votte- og sokkealonggruppa på Facebook!

I november er det disse som er vottevalget:

Superenkle og raske å strikke - og veldig nyttige! Disse strikket jeg i 2009, og det er Dattera som er fotomodellen. Her er oppskriften. Disse grå er strikket i et amerikansk garn som ikke fins mer, men det går like greit å strikke dem i for eksempel Freestyle (fra Dale), Mitu (fra Rauma) eller et annet litt lubbent garn, og jeg har sett at mange har strikket dem i Nepal og Lima (fra Drops).

Dette er de siste jeg lagde, de er strikket i Hegre. Jeg har også strikket dem i Cotinga, det ble ekstra mykt og fint (begge fra Dale).

Lykke til med strikkingen, og ha en riktig god dag!