It was a bright cold day in November...

Det var en klar, kald dag i november. 

Det var første dagen med rimfrost på bakken til langt ut på ettermiddagen, - - - 

- - - blå himmel, skarp luft og rare skyer.

Tinka og jeg dro ut på tur som vi pleier.

Det er høsten nå, ingen tvil om det.

Men høsten kan også være fin - på dager som denne.

Naturen er full av underlige ting der oppe i det høye - - -

- - - og fantastiske trær.

Legg aldri ut på tur uten kniv og rikelig med plastposer i sekken.
Hvem vet - det kan dukke opp en kjuke!

En kjuke? Her må det nærmere forklaring til:
Helt siden jeg eksperimenterte med kaldfarging i sommer, har jeg vært bitt av fargebasillen. Det er det reneste eventyr. En skogstur blir aldri mer det samme - overalt fins det ting som kan farges med. Alt må prøves. Jeg har lest og lært og snakket med mange dyktige og fargerike plantefargere. Det gjelder å vite hva man skal se etter, og bruke det på rette måten. Blomster og strå, bar og blader, sopp og lav - det er nok å ta av. Jeg må blogge mer om dette etter hvert.

Nå har naturen gått til hvile, nå er det høst, det er ikke så mye å sanke mer.

Men kjuker, det kan man plukke året rundt. Jeg visste ingen ting om kjuker fra før - det var bare ekle sopper som vokste på stubber og trær. Trodde jeg. Men der tok jeg feil. Kjuker er en vitenskap i seg selv - og tro det eller ei: det er så spennende! Og noen av dem kan brukes til å farge med. Noen er store, noen er små, noen vokser høyt og noen vokser lavt, noen på stubber og andre på trær. Dette tror jeg er en knivkjuke. Den er det ikke noe fart i. I gamle dager ble den brukt som kniv- og nålepute, derav navnet. Store eksemplarer ble gjerne spikret fast på veggen i verksteder for å feste kniver, syler, hoggjern og annet smått verktøy i. Så smart! Men ingen fargekjuke, altså.  

På denne klare, kalde dagen i november fikk jeg øye på en rødrandkjuke på en råtten stubbe rett bortenfor stien. Den kan farges med - den måtte jeg ha! Frem med tollekniven og hopp og sprett over kvist og kvas for å komme frem til stubben der borte.

Men hvordan visste jeg at det var en rødrandkjuke? Jo, jeg har nemlig lært at rødrandkjuken "svetter" gjennom porelaget på undersiden, eller kanskje den gråter? Uansett, den  har ofte klare, tårelignende dråper på undersiden, som her.

Ja, så tråkket jeg over noen vindfall og kvister pluss et splitter nakent juletre som noen hadde kastet fra seg i skogkanten, på vei til stubben, som sto vaklevorent på kanten av en liten skrent. Og snublet - selvfølgelig.

I fallet klamret jeg meg fast til en tynn, gammel gran som stod der - med en kjuke på, rakk jeg såvidt å se i farten. Men grana var råtten, den også, og gran og Annepålandet og tollekniv raste ned skrenten, rett i ei myr - men stubben holdt. Opp igjen - heldigvis var kniven i sliret, det er en god huskeregel! Men kjuken satt bom fast i stubben, og måtte sparkes av. Her burde jeg hatt vernesko, kjente jeg etterpå, men kjuken løsnet og fikk bli med hjem, sammen med andre kjuker, som heldigvis var litt enklere å få tak i. Det skal mye kjuke til - 20 ganger garnets vekt, leste jeg nettopp.

Så kjukejakten fortsetter med livet som innsats. Men det får bli en annen dag.

For dagene er så korte nå om høsten, og plutselig var det helt skumt i skogen. Tinka merket at jeg gikk på ank, og tuslet litt urolig tre skritt bak. Vi listet oss hjem, uten å treffe et eneste rovdyr på veien. Men de sto nok der og lurte, i buskene.

En gylden avslutning på en spennende dag i skogen. Magisk, nesten.
Håper du får en fin, ny uke!