Annepålandet som barn...

Gamleheksa har utfordret meg til å fortelle om meg selv som barn. Eller ”onge”, som det het der jeg vokste opp. Når jeg ser tilbake på mine tidligste år, får de lett et rosa skjær. Det er mulig det ikke var fullt så idyllisk, men det er sånn jeg husker det, og det er jeg uendelig takknemlig for. Selektiv hukommelse er en gave!

Verden var liten da jeg var barn. Som de fleste andre på 60-tallet, vokste jeg opp hjemme hos mor, for barnehager var et ukjent fenomen. Vi bodde i et grissgrendt strøk, med få naboer, men omgitt av tanter og onkler og en mengde søskenbarn omtrent på samme alder. Alle var snille, det fantes ikke slemme gutter og sinte bikkjer i min barndom. Hver jul, når jeg hører Alf Prøysens ”En skulle vøri fire år i romjul’n”, blir jeg nostalgisk og tenker at akkurat sånn var mine første år.

Jeg ble født i 1961, som den midterste i en søskenflokk på tre. At denne posisjonen skulle være den mest utsatte i en søskenflokk,
a k a ”dritten i midten”, gikk meg hus forbi. Jeg har en bror som er tre år eldre og en som er tre år yngre, og bikkja er tre år yngre enn det igjen. Det var ordnung hjemme hos oss. Moren min var pedagog, og hos oss var det aldri noe slinger i valsen. Vi var usedvanlig veloppdragne barn, så vidt jeg husker. Dette er et av mine yndlingsbilder - av den typen det er koselig å ta frem og titte på på en regnværsdag.

Grønn var min barndoms dal, eller i hvert fall min barndoms hage. Da jeg var to år, flyttet vi inn i eget hus med stor tomt, og de første årene der gikk med til å anlegge hage med plen, litt naturtomt og en kjempestor kjøkkenhage, så jeg har nærmest fått hagearbeidet inn med morsmelken. Denne hagen har alltid vært en fredet plett på jorden for meg – fortsatt må jeg sitte litt i hagen og la roen synke inn hver sommer. Jeg var et observant barn, og husker alt vi dyrket i hagen, hvordan frøposene så ut, de var fra Olsens Enke, hva bringebærplantene het og hvilke blomster vi hadde – og hvor. Her er storebror og jeg åtte og fem år gamle, og solsikkene var kjempehøye. Midt i bildet er klatretreet vårt, en stor osp. Det fantes ingen EU-regler for sikkerhet den gangen, så vi klatret av hjertens lyst. Det var aldri noen som datt ned. Når vi kunne ta rundt stammen med én hånd, var det på tide å stoppe - da kunne man sitte og filosofere litt og nyte utsikten, før man forsiktig klatret ned igjen. Ingen fortalte oss at det var noe som het høydeskrekk. Og jeg husker den frydefulle følelsen når de voksne ropte oss inn, men ikke fant oss fordi vi var skjult av alt løvet der oppe i det høye.

Såvidt jeg husker, var vi på tur hele tiden, sommer som vinter. Og alle var alltid i godt humør. Til venstre her er jeg fem år. Vi er på Valdresflya, på vei til sommerferie i Valdres. Litt piperøyking i barnas nærvær var bare koselig i 1966 - tidene forandrer seg sannelig. Noen år senere sluttet far å røyke, han tygde SorBits for å døyve røyksuget - det var den første sukkerfrie tyggegummien. Sikkert mange som husker den. Ellers var det ikke mye godteri i min barndom. Far var mest raus der, og når vi riktig skulle slå ut håret og kose oss, kjøpte han en eske PP pastiller og spanderte - én til hver.

Om vinteren var vi ofte på fjellet. Fetteren min m/ familie hadde hytte, og vi fikk være med. Her er far med ungeflokken. Fetteren ytterst til venstre her, han var nesten som en bror som vi vokste opp sammen med. Jeg er lengst til høyre, med Strikkelua på. Det var visst den eneste lua jeg hadde i hele oppveksten, den er i hvert fall med på alle vinterbilder. Sjekk solbrillene - fjonge, men ikke akkurat polaroid. Vi var alltid nøttebrune som små - dette var minst ti år før solfaktoren ble funnet opp. Var vi heldige, ble vi smurt inn med Pigmentan, men vanligvis gikk det nok i Spenol. Ingen ble solbrente, og vi flasset aldri. Osonlaget må ha vært skikkelig solid på den tiden.

Vi fikk ikke TV før jeg var seks år. Da gikk "Flipper" på lørdagskvelden, og "Kruttrøyk" for de som fikk være så sent oppe. Det fikk ikke vi. Det var ikke mye TV-titting, i stedet var vi ute hele tiden. Hver vinter trommet vi sammen unger og voksne (mest fedre - hvor var mødrene?) i nabolaget - det var ikke mange, men her er de som var i en kilometers omkrets, og da var det skirenn med hopp og langrenn. Alle hoppet, det fikk vi inn med morsmelken. Dessverre sluttet jeg med det i 8-10-årsalderen. Jeg er nummer 8 på bildet. Det er mye hjemmestrikket og strekkbukser her. Etterpå var det lapskaus hjemme hos oss. Senere ble vi skikkelig moderne og serverte pølser og lomper. Pizza hadde ingen hørt om, det kom først noen år senere. Dobbeltklikk gjerne på bildene, så får du se i detalj hvor stilige vi var.

Jeg var en livsglad og spudlende unge. At verden også kunne være stor og stygg, skjønte jeg ikke før jeg begynte på skolen, og da ble livet straks mer alvorlig. Jeg stortrivdes på skolen, og var vel hva man kunne kalle et skolelys og dessuten veldig sosial, men rundt omkring lurte mange farer. På alle bilder fra jeg var rundt 10 år og frem til 16-17-årsalderen ser jeg skikkelig sur og muggen ut, så her er det kun bilder fra den lykkelige starten. Picasso skal ha uttalt at han brukte hele barndommen og ungdommen på å bli voksen, og deretter brukte han resten av livet på å bli som et barn igjen. Det samme har jeg gjort – og nå føler jeg at jeg er omtrent tilbake til start og har funnet igjen livsgleden og den gode følelsen fra denne tiden. På bildet er jeg ca. tre år - på tur i "Enga hass Per". På sekstitallet fantes mange slike åpne enger, der kuene beitet, gjerne fulle av markblomster og hemmelige jordbærsteder. Det var bare å følge kugata, så kom du dit. Nå står granskogen tett og ugjenomtrengelig og svart på enga hass Per og alle andre enger. Og du møter i hvert fall ingen kuer på beite mer.

Første skoledag - klar for den store verden. Mor hadde sydd kjolen, far hadde klippet håret mitt, og sekken hadde jeg fått til jul av farmor og farfar. Det het forresten ransel, ikke sekk.

Det var mange originaler på landet da jeg var unge, og mange av dem oppdaget jeg da jeg begynte på skolen. Det var Reversa, som gikk to skritt frem og ett tilbake. Det gikk ikke så fort med Reversa, men det gikk da fremover. Så var det Grøftelosen, han var visst skraphandler og fulgte grøftekanten når han var ute på tur og samlet skrot og tomflasker. Og det var hundene Julius og Knerten, som gikk på samme skole som jeg. Ja, de gjorde faktisk det. De var litt slappe, og slang bare innom når de følte for det. Julius var bitteliten, så han snek seg inn mellom bena på folk, mens Knerten, som var en diger St. Bernhardshund, den eneste jeg noengang hadde sett av sorten, var så stor at han som oftest ble stoppet av dørvakta. Men han var like blid og fortsatte å komme på skolen med ujevne mellomrom. Og det var mange andre originaler, men jeg kommer ikke på flere i farten. Felles for alle var at de, såvidt meg bekjent, var harmløse alle sammen.

Slik var livet på landet da Annepålandet var liten. Nå skal jeg helst utfordre tre stykker til å fortelle om seg selv som barn - og det er fritt fram for Sidsel, The Willow Fairy og Sylvia til å dele barndomsminner med oss andre, om de vil.

Det svever en engel...

Jeg hekler englemasker. Dattera ønsker seg et lett og luftig sjal til vår og sommer, og luftigere enn dette blir det ikke. Med hjelp fra Felisis finfine englemaskekurs går det lett som en lek. Gøy er det også.

Jeg heklet mitt første englemaskesjal da jeg gikk på ungdomsskolen og var cirka fjorten år - hjælpe og trøste, det er over 30 år siden :-0 Det var freiemelkesjokoladebrunt med lange frynser. Sjalet brukte jeg utenpå en stor, hvit ullgenser. Det føles selvsagt som om det var i går, men ettersom jeg overhodet ikke kan huske hvordan jeg gjorde det, må det jo ha vært litt lenger siden. Fint at det finnes et enkelt og greit kurs!

Jeg er fullt klar over at utvalgte elementer fra 70-tallet har kommet sterkt tilbake de siste årene, og retro er in som aldri før. Men for oss som opplevde 70-tallet live, har ikke klærne fra den tiden fristet like mye som for dem som opplever det for aller første gang, har jeg forstått. I mange år, ja ti-år, etter 70-tallet ble stilen fra den tiden latterliggjort av alle. Vi så på bilder og lo godt av oss selv som hadde hatt så dårlig smak. Det ble populært med 70-tallsfester, der vi byttelånte klær og nærmest konkurrerte om å være mest mulig gyselig kledd.

Mulig det er derfor jeg har hatt et nokså kjølig forhold til englemaskesjal siden, jeg har i hvert fall ikke følt noe behov for å lage meg et nytt et. Det var Dattera som satte meg på tanken, som så mange ganger før. Jeg syns sjalet blir fint jeg!!! Jeg har lyst på et selv også. Sjalet her hekler jeg i Kitten Mohair fra Sandnes, faktisk et veldig ok garn, og med heklenål 3,5. Det skal være gjort på et par-tre TV-kvelder.

Brunt til meg kanskje?

Tillegg: Det går med to nøster a 50 gram av Kitten Mohair. Dette er kanskje ikke markedets mest eksklusive mohairgarn, men helt ok, og fordelen er at det går an å rekke opp, i motsetning til de fleste andre mohairgarn - en egenskap man slett ikke skal kimse av når man prøver noe nytt!

Ikke sokker likevel...

Stripete sokker i selvfarget garn ble ikke vellykket, så etter en halv sokk rekket jeg opp. Nå kan garnet ligge der en stund og lure på hva det skal bli. Ensfargede sokker hadde nok blitt finere. Det gule garnet for eksempel, kunne ha blitt flotte Brainless eller Fools Rush Socks. Men jeg har ikke nok i én farge til et helt par sokker – jeg farget bare litt i hver farge, for å få eksperimentert mest mulig med det lille garnet jeg hadde. Erfaring til neste gang: Farg minst 100 gram i hver farge!

Hva skal man for eksempel bruke 27 gram limegrønt sokkegarn til?? Amigurumi?

Prøvelapp...

Det er en første gang for alt, og dette er aller første gang i verdenshistorien at jeg har strikket prøvelapp til sokker!

Det ble en skikkelig gjerrig liten prøvelapp, for jeg hadde ikke råd til å ofre for mye av det dyrebare garnet - det er så lite av det. Jeg skulle sjekke om det passer til min vanlige sokkeoppskrift - med pinner 2,5, vrangbord, kilehæl og stjernetå. Jeg vasket lappen for å se om fargene rant over i hverandre - men det gikk fint, ingen avfarging i vask.

For å få nok til et par sokker, måtte det bli striper. Da ingen av fargene jeg lagde matcher noe særlig, valgte jeg de tre som passet minst dårlig sammen. Kaffe, gurkemeie og strawberry er en sikker vinner. Disse sokkene matcher ikke noe annet i garderoben min, så de kommer i hvert fall til å synes. Alle kjøpesokkene mine er sorte, brune eller mørkeblå, mens alle de hjemmestrikkede er i ymse glorete farger. Er det bare jeg som har det sånn??

Fargelek II…

Se også innlegget i går.

Da jeg flyttet til Florida for over 30 år siden, var det varmt – veldig varmt. Overgangen fra Norge var stor. Det første jeg lærte, var at jeg måtte få i meg minst ti glass væske om dagen. Dette var før den store drikkevannsbølgen skylte over den vestlige verden, så det var veldig uvant. I The Sunshine State drakk vi hele tiden, og hver kveld tok man runden rundt i huset og plukket opp drikkeglass overalt. Og hva drakk vi? Isvann, iste – og KoolAid. Det var også nytt for meg – pulver i små poser som vi blandet med sukker og vann og fikk fargerik leskedrikk med syntetiske fruktsmaker. Ganske fjernt fra mors hjemmelagde ripssaft, men man venner seg til alt, særlig når man er ung.

Tiden går, og KoolAid består. Så vidt jeg kan se, er produktet uendret siden 70-tallet. KoolAid er fargesterke saker, og egner seg utmerket til å farge garn. Jeg lurer litt på hvordan tarmene mine så ut på innsiden da jeg flyttet hjem til Norge igjen, men det har vel jevnet seg ut med tiden. Det ser i hvert fall ikke sunt ut!

Disse fargene oppførte seg annerledes enn matfargene – fargestoffet trakk seg raskt inn i garnet og vannet rundt ble nesten klart. Selve fargeprosedyren var også litt annerledes – fargebadet skulle varmes opp til kokepunktet, men behøvde ikke stå og trekke på ovnen. Det behøvde heller ikke kjøles av så lenge før skylling. På grunn av syre i KoolAiden behøvdes ingen eddik. Alt blir så meget enklere og raskere med litt yellow 5, blue 1, red 40 og artificial color (spør ikke meg hva dette er, det sto på posene).

Dessuten lukter det annerledes. Matfargene luktet ikke nødvendigvis godt, men de luktet i hvert fall ekte. Ingen tvil om at duften av Nescafé, ull og gurkemeie som la seg over heimen var The real thing. Med KoolAid var det annerledes – det minte mer om shampo-duftene på 80-tallet. Det hevdes imidlerid at den syntetiske fruktduften forsvinner i vask etter hvert.

Jeg hadde valgt skikkelige lollipopfarger. Strawberry var knall rød, Orange var orange, og Lemon-Lime var lysegrønn. Friskt og freidig!

Her er noen linker for spesielt interesserte.

Bruk gjerne gummihansker! Det gjorde ikke jeg, og nå lurer jeg på hvor lenge de orange neglene varer? Lenger enn neglelakk, antakelig.

Lønner det seg å farge selv? Helt sikkert ikke. Det hadde sikkert vært både enklere og billigere å velge og vrake i vakre farger i garnbutikken. Dessuten hadde de sikkert vært mer lysekte. Men det som er helt sikkert, er at dette var mye morsommere!
Nå må jeg bestille mer garn! Og kanskje noen flere farger? Jeg er bitt av basillen, kjenner jeg.

God helg!

Fargelek I – Om å leke med maten…

I går farget jeg garn for første gang, og jeg kan bare melde: Dette var gøy!

Som barn driver vi med mye morsomt – klatrer i trær, sykler rundt på måfå, synger høyt og hemningsløst, tegner og maler, leker med farger og former…
Så slutter vi med det, de aller fleste av oss. Det er ikke vanlig i vår kultur at voksne mennesker sykler rundt i timevis uten mål og mening bare fordi det er vår, for eksempel. Du ser heller aldri noen voksne med ipod på øret synge med, høyt og hjertelig, bare fordi det kommer en sang de liker, eller danser med for den saks skyld. Dukker det opp et spennende tre i parken eller skogen når du går forbi, klatrer aldri en voksen opp i treet for å se om det går eller ikke, eller for å se om de kan se hjem til mamma. Og jeg kan telle på mindre enn en hånd de voksne jeg kjenner som ruller ut en meter papir og smører på maling i glade farger bare fordi det er morsomt – med hendene.

Nei, det er alt for lite tull og tøys i verden. Mer lek til folket!
I går lekte jeg med farger, og det var kjempegøy. Jeg glemte tiden, og det ble ingen middag i går. Vi gikk visst tom for brød også. Til gjengjeld ble det garn i mange rare farger!

I vinternummeret til Knit1 sto det en artikkel om ”Food Coloring” – om hvordan man kan farge garn med ting og tang du har på kjøkkenet, og det måtte jeg selvfølgelig prøve.

Det var ikke vanskelig, det var ikke mye arbeid, men det tok litt tid. Og det ble overraskende lite søl.

Garn: Ufarget Zitron Trekking (75% ull og 25% polyamid) og Zitron Trekking Pro Natura (75% ull superwash og 25% bambus), begge fra Garnhärvan.
Farger: Blåbær, gurkemeie og kaffe fra kjøkkenet, pluss litt vanlig eddik og salt (jeg brukte Seltin, man tar hva man har). KoolAid fra Garnhärvan.
Utstyr: Vanlige kjeler og røregreier fra kjøkkenet.

Garnet var ufarget. Jeg trodde man måtte bruke rent ullgarn, og i hvert fall ikke superwash, til farging, men dette var en ”pakkeløsning” jeg kjøpte fra Garnhärvan, og det fungerte utmerket. Get Knitted i England fører også dette garnet, og med litt rask hoderegning fant jeg ut at det ble hipp som happ prismessig hvor man bestiller det. (Hoderegning er ikke min sterkeste side, så jeg går ikke god for dette. Økonomiske vurderinger overlater jeg til den enkelte). Har du det travelt, er Garnhärvan et lurt valg.

Jeg delte opp hespene i flere fedd, for jeg ville prøve flest mulig farger. For at det ikke skulle bli krøll på tråden, bandt jeg rundt et par steder på hvert fedd. Under disse knutene ble det dårlig med farge, så her må det finnes en smartere løsning.

Artikkelen foreslo forskjellige ting man kunne farge med. Og hva farger mest av alt? Hva setter flekker på kjøkkenbenk, klær, fingre og tenner i sesongen? Blåbær, selvfølgelig! I bladet var avbildet en 8-10 blåbær, men det holder jo ikke, naturligvis. Amerikanske blåbær dyrkes forresten på busker, i hagen, og er bare blå i skallet, ikke i fruktkjøttet. Så vidt jeg kan se, inneholder de mindre farge enn norske skogsblåbær, som – som vi alle vet – er knallblå tvers igjennom. Dessuten er de nokså dyre nå. Det er lite blåbær i skogen også på denne tiden av året, så hva gjør man da? Fisker opp siste rest av blåbærsaft fra fryseren, naturligvis. Jeg spanderte en liter, med sukker og det hele. Sukker var naturligvis helt unødvendig, men igjen – man tar hva man har. La garnet i bløt – det må være vått tvers igjennom , hadde saften ublandet i en kjele sammen med litt eddik og salt, og la garnet oppi. Varmet opp til kokepunktet, lot det ligge og surre på litt under 100 grader en halvtimes tid, og lot det så avkjøle seg i kjelen. Jeg hadde store forhåpninger til blåbærfargen – den så så flott ut oppi kjelen, og jeg trodde garnet skulle bli kraftig og vakkert lilla. Men nei, da jeg skylte det etterpå, forsvant mesteparten av fargen. Men det ble en vakker, lys lilla farge – akkurat sånn som er moderne nå i vår, så det ble fint likevel. Det blir lilla sokker en vakker dag. Alle eksklusive garn har jo et navn, så denne innfargingen kaller jeg for – tadaa –BARE BLÅBÆR!

Forsøk nummer to var med gurkemeie (turmeric på engelsk). Gurkemeie er ikke det krydderet det går mest av i denne husholdningen. Jeg kjøpte et glass for noen år siden fordi det var tomt for safran i butikkhyllene midt i lussekattsesongen. Nå var det gått ut på dato, så jeg spanderte hele glasset til ca en snau liter vann og fulgte samme prosedyre som over. Dette så rett og slett litt grisete ut. Sønnen kom hjem midt i fargingen og fulgte interessert med, og jeg skal ikke utdype nærmere hva han syntes denne grøten lignet på. Gurkemeie har jo ikke så mye smak, det brukes mest for fargens skyld (i karriblandinger blant annet), men lukten er ganske karakteristisk og ikke spesielt god. Gurkemeie er virkelig fargesterke saker, og her fikk jeg virkelig valuta for pengene. Masse fargestoff, god innfarging – og en dyp, nesten sennepsgul farge. Strengt tatt var vel dette det mest vellykkede av fargeforsøkene jeg gjorde. NB: Her måtte det mange skyllevann til. Jeg ble veldig fornøyd med fargen, og den heter - naturligvis - GURKEMEIE!

Nå hadde jeg bare et lite fedd igjen av dette garnet, så her måtte jeg gjøre raske valg. Te er jo kjent for å sette farge, både i tekrusene, på duken og på tennene. I gamle dager farget de tekstiler som var blitt misfarget med te, og dermed fikk de et nytt liv. Jeg har arvet et sett med broderte duker etter farmor – to duker til nattbordene og en til toalettbordet. Duken til toalettbordet har antakelig fått rustflekker, så den er farget med te, mens nattborddukene fortsatt er hvite. Tefargen har sittet som støpt i snart hundre år. Ja, te må jeg absolutt prøve senere, men denne gangen ble det kaffe i stedet. I artikkelen sto det at espresso var best, men det hadde jeg ikke. Jeg ville heller ikke spandere den gode presskannekaffen, den vil jeg heller nyte i kaffekoppen. Så da ble det Nescafé – man tar hva man har. Her i huset bruker vi Nescafé kun i glasuren til sjokoladekaken, så et glass varer i evigheter og går som oftest ut på dato. Jeg spanderte derfor et halvt glass Nescafé til forsøk nummer tre. Kaffeduft er jo som oftest deilig og oppkvikkende, men kruttsterk kaffe blandet med våt ull er ikke nødvendigvis det samme. Fargen så derimot svært lovende ut. Da jeg skylte garnet og det var vått, var fargen nydelig melkesjokoladebrun, men den ble en del lysere etter hvert som garnet tørket. Denne kaller jeg CAFÈ AU LAIT, (selv om det ikke er noe melk involvert her).

Jeg var redd det skulle bli veldig pastell – det ble det ikke, men det hadde ikke gjort noe om de lilla og brune hadde blitt litt kraftigere. Men alt i alt ble jeg veldig fornøyd.

Jeg har også lyst til å prøve te, rødbeter, gulrotgress og kanskje noen flere krydder. Og blåbær naturell i sesongen. Man skal jo ikke leke med maten – men…jeg tror jeg gjør det likevel!

Når jeg først var i gang, prøvde jeg KoolAid på resten av garnet. Med KoolAid ble det fart i sakene! Mer om det i neste innlegg.

Funderinger om fremskritt...

For en liten stund siden var vi uten vann på kjøkkenet i et par uker. Det skyldtes et lite uhell ved kjøkkenbenken, omtalt her. Det var uvant, men ingen krise – vaskerommet ligger nesten vegg i vegg, bare med en liten gang i mellom, så mens vi ventet på nye deler til krana hentet vi vann der og skylte av oppvasken og denslags på vaskerommet uten problemer. Da vannkrana igjen virket som den skulle, hendte det stadig vekk at jeg glemte at den var i orden igjen – og løp ut på vaskerommet for å hente vann der.

Det fikk meg til å tenke på dette: Når jeg brukte flere dager på å venne meg til å ha vann på kjøkkenet, tenk da hvordan det må ha vært for våre bestemødre, den gang de fikk vann innomhus! Halve livet hadde de båret vann, og plutselig fikk de det rett inn på kjøkkenet. Riktignok bare kaldt vann og en utslagsvask i begynnelsen, men det må jo ha vært en fantastisk forenkling i hverdagen! Tenk å bare vri på krana, så fosset det vann inn – like ved der de trengte det. Slutt på å fylle bøtter i brønnen, slutt på å bære seg skakk på tunge bøtter, slutt på å bære vannet ut igjen etter bruk! Etter hvert fikk de varmt vann, oppvaskbenk, blandebatteri, vaskemaskin, vannklosett, bad og oppvaskmaskin. Det var ikke småtterier de måtte venne seg til, våre bestemødre.

Det er ikke godt å si hva som gjorde størst forskjell i hverdagen – men det er nærliggende å tro at innlagt vann må ha vært blant det viktigste for husholdningen. Moren min fortalte at da hun gikk på gymnaset, seks dager i uken, hadde de månedslov en dag hver måned. Da måtte hun – hver måned, hele året – gå til bekken og skylle sengetøy. Når min datter i videregående skole en gang i blant har en fridag, bruker hun dagen til å sove, se på TV eller ta seg en tur til byen for å shoppe med venninnene eller gå på kafé og kose seg – ikke ulikt det nesten alle sekstenåringer i våre dager gjør. Og de føler virkelig at de har fortjent å slappe av. Jeg er ikke uenig i det. Men jeg er ikke helt sikker på om moren min, og bestemødrene mine, og oldemødrene, ville vist samme forståelse…

I tillegg til innlagt vann fikk de elektrisitet, tenk hvilken utrolig forskjell det gjorde! Verden gikk fra å være mørk - til å være lys. Min mormor var til stede da de tente gatebelysningen på Karl Johan for aller første gang. Det må ha vært et spektakulært syn – en festdag i hovedstaden. Etter hvert fikk de elektrisk lys hjemme også, elektrisk komfyr, kjøleskap, fryser og symaskin. Da jeg var temmelig liten, husker jeg at farmor og farfar fikk kjøleskap – rett inn på kjøkkenet! De var såre fornøyde. Tidligere hadde vi vært med farmor ned den skumle, bratte kjellertrappa ned i den fuktige kjelleren, der melkeflaskene stod til kjøling i en balje med kaldt vann. Maten sto i spiskammeret på baksiden av huset, der det var store trær som skygget. Jeg husker de fikk fryser også – hurra! Tidligere hadde de leid fryseboks i et fryseri, og måtte planlegge i god tid når de skulle kjøre til fryseriet og hente for eksempel kjøtt. Og før det igjen sagde de isblokker fra elva hver vinter – nok til å vare over sommeren og helt til neste vinter. Jeg husker de fikk vaskemaskin også, den sto i et hjørne på kjøkkenet og bråkte, og farmor var skikkelig blid for den vaskemaskinen.

Og sånn kan jeg fortsette i det uendelige. Telefonen var også en viktig installasjon i heimen. De som hadde telefon, fikk alle nyhetene først – om fødsel og død og krig og fred, og det var lange ventelister.

Min mormor ble født i 1895. Hun ble nesten hundre år. I hennes levetid fikk de elektrisitet, innlagt vann, bil og traktor, telefon og TV, hun var barn da Norge ble uavhengig og sto på brygga da den nye kongen ankom i 1905, hun var tenåring da Amundsen nådde Sydpolen, i hennes tid var Edvard Munch en omstridt maler, hun mistet familie og venner i sykdommer som senere ble nesten utryddet, hun opplevde to verdenskriger, okkupasjon og frigjøring i 1945. Jeg har jo visst alt dette, men da jeg så det samlet på trykk her, ble det veldig mye. Hun var med på mye, min bestemor, i sin innholdsrike levetid! Hun levde i en tid da alle de store skrittene ble tatt. Nå er det mest finjusteringer. Som å venne seg til å ha vann på kjøkkenet.

Mandagstema: Stillhet...

Ukens Mandagstema er stillhet. Mer stillhet finner du her.

Det er så mye støy i verden i dag, både bokstavelig talt og i overført betydning. Til og med Påsken, Den stille uken, har blitt mer støyende enn før. Stillhet har blitt en knapp ressurs, et privilegium mange til og med betaler for å få nyte.

I trafikken, på tur i skog og mark, på skolen, til og med bak rattet, ser du folk med lyder koblet rett i øret - hørepropper overalt. Men for meg er stillhet noe av det viktigste som finnes. Når jeg trenger ro, tar jeg meg gjerne en tur i skogen. Store trær er selve symbolet på stillhet - de bare står der, stille, suser litt i vinden, huser fugler og fuglekvitter, ekorn og ekornskvatt - men likevel stillhet. Da setter jeg meg på en stubbe og lytter til skogens ro. Sitter jeg sånn en stund, blir det stille og fredelig på innsiden også.

Jula varer helt til påske...

Jeg er ikke så veldig flink til å rydde, men jeg rydder da bort julepynt og juletre etter jul. Men julekortene får henge helt til påske. Vi får en mengde julekort og julebrev hvert år, mange av dem med bilder av familie og venner. Dem henger vi opp på en snor i spisestua, omtrent som klesvask til tørk. Der henger de til almen beskuelse og gleder oss hver dag - det er hyggelig å se venner og kjente som vi ellers ikke ser så ofte i hverdagen, om enn bare på trykk. Et år ble de hengende igjen etter at all den andre julepynten var ryddet vekk, og uti februar en gang fant vi ut at de like godt kunne få henge til påske, det var jo så hyggelig å ha dem der. Og siden har det vært sånn - julebildene varer helt til påske. Da blir de tatt ned, blåst støv av, sortert og arkivert. Vi har flere permer fulle med julekort og -bilder, det er koselig å ha og morsomt å bla tilbake i. Så søte og små barna var! Så unge og tynne de voksne var! Og så mye hår de hadde, de unge herrer.... ;-) Også i år måtte julebildene ned til påske. Og opp kom vårvimplene - nye av året og i vårlig friske grønn- og blåfarger. Litt barnslige må vi få være! Papir fra Panduro, snor fra syskrinet.

Påskekrim: Mens påskens tradisjoner er viktige i mange andre land, har jeg inntrykk av at de fleste her til lands er mest opptatt av innholdet i påskeegget, påskeværet og påskekrimmen på TV eller i bokform. Påskens egentlige budskap forsvinner helt i all påskekosen. Vel vel. Nå er det uansett litt i seneste laget for den slags funderinger. Men jeg vil likevel få anbefale en morsom bok eller ti. For noen år siden kom jeg tilfeldigvis borti Damenes detektivbyrå nr. 1 av Alexander McCall Smith. Siden har det blitt ni bøker til i samme serie - både på norsk og engelsk og som lydbøker. Her har vi bok nummer sju. Dette er den pussige historien om Mma Ramotswe, en kvinne i Botswana, som starter et detektivbyrå. Merkelig nok er serien skrevet av en mannlig, skotsk jusprofessor. I det hele tatt noe litt utenom det vanlige, men usedvanlig velskrevet og med underfundig livsvisdom og humor. Rett og slett koselige bøker å lese. Da jeg skulle låne en av bøkene på det lokale biblioteket, lette jeg forgjeves og måtte spørre om hjelp. Da fant vi i fellesskap boken i krimhylla, men selv om dette er historier om en kvinnelig detektiv, kan det vel ikke akkurat kalles krim. Mer varmhjertet feelgood-litteratur, med stor suksess over hele verden. Snurrig, som sagt, men bra - anbefales!

Og til en god bok - en god kopp te. Her er noen av te-remediene mine, blant annet Melange du Cap, en rooibushte fra Sør-Afrika med smak og duft av sjokolade! Som Mma Ramotswe i bøkene ovenfor, mener jeg at mange av livets problemer blir lettere å takle med en god kopp rooibushte først. Te fra Le Palais des Thes, kopp Ostindia fra Rörstrand, bok fra Ark.

Og så er det tilbake til hverdagen igjen.

Å jo da…

… det ER vår her også! Denne lille tassen har våget spranget og titter forsiktig frem. Ganske modig gjort egentlig, for det er nokså friskt ute, til tross for at gradestokken viser en hel del varmegrader.

Jeg gikk tom for garn til jakka mi, det nydelige brune, og venter på ny forsendelse i posten. Siden det er påske, regner jeg med at det tar noen dager ekstra, selv om Garnhärvan vanligvis må være blant verdens raskeste nettbutikker. (PS: Jeg charger ingenting for litt ekstra reklame, det er ærlig ment og kommer rett fra hjertet!).

I mellomtiden må jeg jo ha noe annet å gjøre, og som vanlig startet jeg opp et par-tre ting når jeg først var i gang. Egentlig burde jeg vel strengt tatt gjort ferdig noen av alle de påbegynte prosjektene i strikkekurven, men… Jeg tør ikke en gang telle dem.

Først heklet jeg grytekluter igjen, men dem kan jeg jo ikke vise bilde av før de er ferdige og sendt til henne som skal ha dem. Så heklet jeg sjal.

Til bursdagen min for en stund siden fikk jeg garn og gavekort. For gavekortet kjøpte jeg meg en deilig genser med blondestrikket sjal fra The Alpaca Experience, i muldvarpbrun babyalpakka og silke. Ren luksus for en jeans- & T-skjortejente som meg.
Av Dattera fikk jeg disse nøstene med nydelig, bløt Silk Wool fra Rowan, 50% silke og 50% merinoull. Det er såååå mykt, og helt kløfritt, i en mellomgrå farge med vakker glans.

Fargen matcher nesten alt jeg har. Jeg trenger et lite, lunt skjerf for kjølige sommerkvelder – du vet, sånne lange, lyse sommerkvelder hvor man sitter ute i hagen og nipper til en kjølig hvit terrassevin mens man snuser inn kaprifolduften og lytter til gresshoppene, mens skumringen langsomt senker seg og myggen surrer. Eller kanskje for de kveldene man løper rundt med lommelykt og plukker brune snegler til den store gullmedaljen, slike kvelder er det tross alt flest av...

Et sånt skjerf trenger jeg, og dette garnet, med sin vakre glans, passer perfekt til det. En stiv strikke-nakke som min tåler ikke trekk, selv ikke om sommeren, og her jeg bor blåser det bestandig. Egentlig hadde jeg tenkt å lage et lite, butt skjerf i patentstrikk, akkurat langt nok til å knyte rundt halsen. Men så tenkte jeg at et heklet skjerf ville bli mer luftig og sommerlig – i den grad et ullskjerf kan bli sommerlig da… Hm. Uansett, det sto mellom englemasker og dette, som er etter en oppskrift jeg fikk i en lokal garnbutikk for lenge siden.

Det skulle egentlig ha blitt et florlett sjal i mohair, men det sjalet ble visst aldri ferdig. Jeg er ikke så ellevilt begeistret for flolette mohairsjal med tynne tråder som henger seg fast i alt mulig. Nå ble det i stedet et luftig lite skjerf i merinoull og silke, og jeg er veldig fornøyd med det, kan jeg merke. Perfekt til hvit lin og hvitvin!

Bare et pittelite…
…skjerf i vårsola! Akkurat sånn satt min mamma også og slikket sol da vi var barn. Hun så passe gæern ut, husker jeg vi tenkte, der hun satt med ansiktet klistret mot solen og et salig glis om munnen. Enda verre var det da vi gikk på ski på påskefjellet, og solen innimellom tittet frem. Da parkerte mor og tante midt i skiløypa, gjerne på tvers, rev av seg votter og skjerf og vendte ansiktene tilbedende mot solen, med lukkede øyne bak solbrillene, og nøøøøøt. De ble jo lekre og brune, dette var tross alt før solfaktoren ble funnet opp, men det ble vi også, selv om vi ikke stilte oss opp på tvers og hindret alminnelig ferdsel i løypene og skjemte ut hele familien. Dette foregikk på 60-tallet, da barn var ute og lekte hele dagen og ble knallbrune uansett. Nå, ca 40 år senere, er det vi som sitter klistret i vårsola, mens mødre og tanter sliter med rynker og pigmentflekker og solfaktor 40. Jaja, tiden går…

Og i dag har jeg nytt siste rest av påskesol, for det skal visst bli dårligere vær. Fortsatt god påske!