Da er det ordentlig sommer...

Storkenebb er blant mine favoritter. Jo flere, jo bedre. Disse vokser som et lilla teppe på veien opp til andelshagen, som jeg skrev om her. Dette er skogstorkenebb, Geranium sylvaticum.

Jeg har en kultivert art i hagen som ligner veldig på denne, den er bare litt kraftigere. Da jeg var liten, kalte de pelargonier for geranium - eller "granium" som jeg trodde det var. Men det er visst feil - du kan lese mer om det her.

I min barndom kalte vi denne for sankthansblomst. Den pleier vanligvis å blomstre rundt sankthanstider, men på grunn av den kalde våren er alt litt senere i år. Jonsokblom og sjuskjære blir også  brukt - kjært barn har mange navn.

Og når storkenebben blomstrer, da er det ordentlig sommer!

Forglemmegei...

Det er litt rotete i blomsterbedet mitt - blomstene gjør akkurat som de vil, tråkker inn i hverandres revir og breier seg utover i alle retninger. Det er helt greit for meg. Jeg kan ikke huske at jeg har plantet forglemmegei her noen gang, den dukket bare opp et år. Kanskje den fulgte med da jeg fikk noen andre stauder herfra eller derfra, det er ikke godt å si. En positiv overraskelse, vil jeg kalle det.

Det er den vakreste lyseblå farge - nesten som himmelen selv på en solskinnsdag. Og ikke nok med det, det er hvite og rosa blomster også. De hvite er kanskje en mutasjon? Og de rosa tror jeg kanskje er blå som er litt på hell. Jeg glemte visst å ta bilde av de rosa.

De sniker seg litt diskret inn her og der og innimellom. Teoretisk sett skal de visst blomstre i mai, men her hos meg blomstrer den i juni og juli. Og de er så bittesmå og fine!

Ellevilt...

Kaprifolen, altså, den er helt ellevill. Den sommeren Sønnen ble født, i 1990, plukket jeg med meg noen kvister med vill kaprifol fra familiehytta i Sandefjord. De har 25-års jubileum i sommer, Sønnen og kaprifolen.

Nå har vi ikke hytta mer, bare kaprifolen. Den bare vokser og vokser. Først var det bare en liten stælk, nå er den flere meter bred og slynger seg opp og ned i takrenna og inn og ut av huset så flisa fyker. Gemalen er alvorlig bekymret for treverket, men jeg syns bare det er sjarmerende. Skulle den ta seg en tur inn i stua innenfor, er den hjertelig velkommen.

Og forresten - da vi hadde innbrudd her i 1995, krabbet tyven inn gjennom et av de små, gule vinduene til venstre. Etterpå krabbet han ut igjen samme vei, med arvesølvet, videospilleren og juletrebelysningen (!). Det må ha vært en slank tyv.

Nå har kaprifolen nettopp satt i gang med blomstringen. Da kan man vandre ut i sommernatten og nyte duften. Det er den aller, aller beste duften i hele verden - og den er aller, aller best midt på natten. Hagens fineste - ingen over, ingen ved siden!

Agurknytt...

Det er agurktid. Jeg har ingen agurker å skrive om - tomater derimot er det flust med. Disse vokser i en potte i hagen. Små, søte cherrytomater - det er godt, det!

Gult er kult...

Akkurat nå blomstrer den gule dagliljen så det riktig suser her på bruket. Hagen vår går stort sett for lut og kaldt vann - og litt blåkorn, likevel er den frodig og sprudlende som aldri før. Det må være et av naturens mange underverker, eller eventuelt bare flaks. Nå står dagliljene der og sprer glede og velduft, i ly av hekken - som vokser kjempehøy. Kald og våt forsommer til tross - det blir et grønt og skjønt hageår i år!

Timotei...

Timotei på enga ved andelshagen. 

Timotei - Phleum pratense på latin - er blant de vanligste engvekstene i Norge. 

Jeg rakk såvidt å ta bildet før bonden kom og slo gresset til for. I min grønne ungdom dominerte Timotei shampo i butikkhyller og reklamefilmer, men det var nok ikke mye gress i den. Syns timoteien er fin, jeg, der den strekker seg mot blå himmel og med dalen i bakgrunnen. 

Det lukter sommer!

Ved tjernet...

Hver dag hele sommeren går vi til tjernet, Tinka og jeg. Tinka svømmer og svømmer, og rensker opp i kvist og kvas. Og mens hun er travelt opptatt med sitt, tar jeg bilder av livet ved tjernet. Og her får du en gul nøkkerose i solnedgangen, helt uredigert. Ha en fin dag!

Plutselig tilbake...

Det har vært stille her en stund nå. Og mens fiolene har blomstret her på bloggen - og i hagen - så har vi vært en tur i Firenze, badet har blitt ferdig, studentene har kommet hjem for sommeren, andelslandbruket er godt i gang, den bustete hagen min vokser og trives som aldri før, Tinka har svømt og svømt, jeg har strikket - og livet har gått sin travle gang.

Hver av disse sakene burde teoritisk sett fått sitt eget innlegg her på bloggen, og det kan det ratt hende at de gjør - etter hvert. Men først må jeg sette meg ned og skrive dem. Imens blir det litt blomster her på bloggen - for blomster kan det aldri bli for mye av!

Rosen med de bittesmå, hvite blomstene overgår seg selv i år. Jeg husker ikke hva den heter. Under takskjegget har blåmeisen rede med unger, det er skrik og skrål, og mot himmelen strekker rosen seg med en million håpefulle knopper. Snart blir det et hav av knøttsmå, velduftene roser - og så blir det brått slutt. Resten av sommeren blir det som regel bare sorgen - med pigger og bladlus og mark og lange, strantne grener. Men akkurat NÅ er det lutter glede!

Viola...

Jeg skal ikke skryte på meg å ha noen mønsterhage, akkurat.

Men fiolene, de blomstrer. 

Du vet, sånne små stemorsblomster som man kjøper i potter om våren. 

Eller kanskje det heter fioler, ikke vet jeg. Hver vår kjøper jeg noen, og setter pottene i hagen.

Så frøer de seg, og dukker opp, overraskende, som andre- og tredjegenerasjonsfioler, 

både her og der. 

Bitte-bittesmå er de. Ulike, men likevel i slekt, som søsken.

Under den blå benken,

og innimellom skiferhellene. Løvetann og fioer, de trives her hos meg.

De bryr seg ikke om at våren er kald og våt, de blomstrer like lystig uansett. 

De er en hageeiers store trøst.

Ha en finfin dag!

Se, hun hekler...

Min gode strikkevenn Liv hadde strikket den vakre Denise-koften til Koftefesten i Trondheim, og lurte på om jeg ville hekle kantene for henne. Det ville jeg.

Kofta er strikket i mykeste myke BabySilk fra Du Store Alpakka, i de fineste farger. Liv har blogget om den her. Liv er en mesterstrikker - det er ingen som strikker så jevnt og pent som henne, såvidt jeg vet. Det blir like fint uansett, både forlengs, baklengs og på vranga. Jeg skjønner ikke hvordan hun får det til, det er et mysterium.

Så skulle jeg hekle kanter. En smal sak, trodde jeg, men der tok jeg feil. Det ble ikke så pent som jeg hadde håpet. For å si det sånn: Jeg er ingen stor tilhenger av heklekanter på strikkejakker. Strikkekanter til strikkejakker - det er min mening.

Men jakka ble fin, den. Også den rødfargen da - det er den fineste!

Ha en riktig god dag!