På dager som dette er jeg tilbøyelig til å tilgi hagen min ALT - bladlus og snegler og små, krøllete mark som spiser opp sjasminen. Jeg er vennlig stemt. Roser, lavendel og oregano blomstrer i kor, og himmelen er himmelblå, som himler skal og bør være på denne tiden av året.
På dager som dette kan man ligge på plenen og stirre opp i naboens blodlønn og ikke luke en eneste løvetann. Riktig nok ligger ingen på plenen mer på grunn av sneglene, men man kan alltids sitte tilbakelent i en stol i stedet og vifte med tærne og høre biene surre.
Lavendelen blomstrer! Det skal ikke mer til for å gjøre meg lykkelig. Biene, eller kanskje det er humler, surrer i hopetall inne blant alt det vakre blå. Det er betryggende, i en tid da biene blir borte og man aner katastrofale følger for bestøvningen. Men sommerfuglene, som pleier å overfalle oreganoen, har jeg ikke sett noe til i år. Mystisk. Men oregano er det nok av. Den er i ferd med å ta over hagen. Det er helt greit for meg.
På dager som dette bør man spise hjemmelagd villbringebærsyltetøy med skje. Bringebær er blant de sunneste bærene, og plukker man dem selv ute i det fri, er de både gratis og økologiske - og med frisk luft på kjøpet. Se opp for huggorm, veps og kvist og kvas å snuble i. Bringebærplukking i det fri er en risikosport - men resultatet er verdt innsatsen.
På dager som dette burde det vært duft på bloggen - rosene, som jeg har skrevet om før, har trosset regn og bladlus og dufter himmelsk. Maidens Blush er i sitt ess akkurat nå, og New Dawn har tatt seg kraftig sammen og blomstrer som bare det. I fjor blomstret den til langt ut i oktober. Det er Maidens Blush på bildet - jeg skulle nesten ønske du kunne kjenne duften!
På dager som dette skulle jeg gjerne hatt en dam i hagen. Det er det ikke plass til, men en fontene har vi. Lyden av rislende vann skal være beroligende for menneskesinnet, sies det. Det er i hvert fall fint å se på.
Stenene under fontenen har jeg samlet litt her og litt der på livets vei, på norske skogsstier og greske strender og overalt. Siste tilskudd er en bitteliten sten fra Jotunheimen som Dattera plukket på fottur sist helg. Og marikåpen blomstrer og blomstrer og gir seg aldri. Den liker vann, selv om årets vanndrypp fra fontenen stort sett har vært byttet ut med regn fra oven. Resultatet blir det samme.
Og kaprifolen! Den blomstrer for fullt nå med de rare, men vakre blomstene sine. Den ser kanskje litt beskjeden ut, men skinnet bedrar. Den gror overalt, slynger seg rundt takrenner og trestammer - - -
- - - og er det ikke mer plass på veggen, blomstrer den like gjerne i luften. Og duften! Mens man må stikke nesa ned i rosene for å lukte på dem, slenger kaprifolen duften sin generøst ut overalt, spesielt om natten. Har du kaprifol i hagen, så gå ut i nattens mulm og mørke og snus! Jeg elsker kaprifol. Jeg har visst skrevet akkurat det hundre ganger før her på bloggen.
Folk kan si hva de vil, og det gjør de jo, men Fager Fredløs er vakker, syns jeg. Strålende gul og veldig velvillig innstilt. Alt som vil vokse så frodig, er velkomment hos meg.
På en dag som dette får det ikke hjelpe at ukjente skapninger har gjort bunndekkerne mine om til den reneste blondeduk. Gud vet hva som foregår der nede i det grønne - det vil jeg helst ikke vite noe om. Jeg lar dem holde på - vi deler - de gnager hull i alle bladene mine, og jeg sitter med bena på en krakk og lar humla suse.
En sommerdag som dette må nytes mens den er her. Det er så få av dem i år - de er så dyrebare. Det gjelder å gripe dagen.
Innlegget ble skrevet i går, men med litt flaks blir det kanskje like bra vær i dag?
Med de aller beste ønsker om en fin sommerdag til alle som er innom!