This is the End of the World...

Vi har sannelig mange snurrige stedsnavn her i Norge!
I Nord-Trøndelag har vi Hell, i Bergen ligger Paradis. Sykler du i Nordmarka, kommer du forbi Bjørnsjøhelvete, og på Tjøme i Vestfold har vi Verdens Ende (kart her).

Vi tok en tur til Verdens Ende i ferien. Det er et vernet friområde på sørspissen av øya Tjøme i Vestfold, sør for Tønsberg. Det er vakkert der - med flott natur og vid utsikt utover havet, med svaberg og holmer, småbåthavn og fiskemottak. På toppen av svabergene ligger en liten restaurant, og tidligere var det et akvarium her også, men det er stengt nå. Tjøme kommunes tusenårssted ligger her, en hellelagt, sirkelformet plass med trebenker. Utsikten over her er fra denne plassen.

Det er mektig natur på Verdens Ende - mye vind, mye hav, mye stein.

Og det karakteristiske vippefyret, som du ser mellom mastene her - det er en modell av gamle fyr, og ble bygd som turistattraksjon i 1932. Man fylte kurven med kull, tente på, og så ble hele bålet heist til værs og kunne ses av sjøfarende langt utover havet. Smart!

Litt kultur fikk vi også med oss - for der ute mellom bakkar og berg utmed havet sto fotoutstillingen Northern Women in Chanel, som har fått mye medieoppmerksomhet tidligere i sommer. Dette er en utstilling basert på bildene til fotokunstnerparet Peter Farago og Ingela Klemetz-Farago, og består av en serie motefotografier av de mest ettertraktede fotomodellene fra de nordiske land.

Ved første øyekast syntes jeg nesten utstillingen var litt malplassert her, ute på svabergene, midt i guds frie natur. Men bare nesten. Jeg ble gående og titte en lang stund. Anbefales, om man har muligheten til det. Utstillingen står ut september.

Vakre kvinner i vakre kreasjoner fra Chanel. Den danske modellen Louise Pedersen på svaberget.

Den svenske modellen Sigrid Ågren. Dette var bare to av mange bilder der ute i havgapet.
Utstillingen har tidligere vært vist i Stockholm og København, og er også utgitt i bokform. Alt overskudd av prosjektet går til Redd Barna.

Hold på hatten! Siden jeg ikke fant noe bilde av norske damer (jeg lette kanskje ikke godt nok), tenkte jeg at jeg fikk ta et selv, for å få en viss nordisk balanse...
Det blåste friskt, himmelen var blå, sola skinte, og det er vanskelig å ta bilde av seg selv. Karakteristisk sveis i motlys.
(Ikke alle ser ut som Chanelmodeller, greit nok det - eller som det het i Body Shops reklamekampanje fra noen år tilbake: "Det finnes tre milliarder kvinner i verden som ikke ser ut som toppmodeller, og bare åtte som gjør det," haha).

Etter det kulturelle innslaget gikk vi opp til restauranten. Den som har hund, må sitte ute. Det var det visst bare vi som gjorde - men utsikten var fin!

Ikke rart det heter Verdens Ende! Her oppe blåste det enda mer - brusflaskene blåste av bordet og det var bølger i kaffekoppen. Jeg kommer fra en dal i innlandet - jeg er ikke vant til sånn vind, jeg.

Vi trodde et øyeblikk at det skulle bli regn, men vinden - hurra for vinden! - drev skyene inn over land. Og så ble jeg sittende og skue utover mot horisonten - kun forstyrret av et containerskip nede i høyre hjørne, mens jeg filosoferte litt over havet, slik mennesket har gjort til alle tider - - -

Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. 
På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte - det siste sunne i den syke verden.

Vakkert. Vet du hvem som har skrevet det?
Det skrev Alexander Kielland i boka "Garman og Worse" fra 1880.

Til slutt gikk jeg inn i det bittelille vippefyret - der blåste det gjennomtrekk fra alle kanter. Og alle var enige om at det var en fin tur - både Tinka, Gemalen og jeg.