Magisk, det var det det var...

Da jeg var liten, var julen magisk. Juleforberedelsene var mye mer omfattende da enn nå. Ja, de begynte faktisk med at vi slaktet grisen.
Hver høst foret besteforeldrene mine opp tre griser, og de måtte bøte med livet til jul. Tre griser var akkurat passe til dem selv, oss, tante og naboen i drengstua. Vi hadde vært med og matet grisene i løpet av høsten, der de gikk uvitene og fornøyde med krøll på halen i grisebingen. Selve slaktingen var noe søl, og det fikk jo ikke vi være med på, heldigvis. Så skulle det lages sylte og rull. Jeg husker det halve grisehodet som lå i vann i en balje og skulle bli sylte. Grøss. Så var det hjemmelaget juleøl. Vi lagde Tomtebrygg, husker jeg. Hos andre var Tomtebrygget surt og grumsete, men hos var det søtt og barnevennlig (og alkoholfritt!). Det sto i et melkespann bak vedovnen og bruste og suste, godt assistert av lillebror, som fulgte interessert med på prosessen.

Så skulle det bakes sju slag, eller mer. Julekake, vørterkake, smultringer (min favoritt), kransekake, sirupsnipper, pepperkaker, peppernøtter, serinakaker, berlinerkranser, krumkaker, sandkaker og goro - men kanskje ikke alle sammen hvert eneste år.

Juletreet hugg vi selv, og det ble aldri pyntet før julaften, litt utpå dagen. På julaften var det grøt med mandel i, før vi dro i kirken - og det var aldri stappfullt i kirken den gang, det var ro og julefred og ingen måtte stå i midtgangen - og derfra videre til bestemor for å si god jul og bytte gaver med hele slekta. Innimellom ble vi stivpyntet, ribben kom i ovnen, potetene skrelt, bordet dekket og huset pyntet.

Den samme julepynten ble hengt opp, år etter år. Duften av friskt, nyhugget juletre - granbar, kvae og skog. Ribbeduft og rødkål. Potetene som alltid kokte i stykker, med persilledryss. Sprakende ved i ovnen og levende lys. Det var alltid snø, og Sølvguttene sang julen inn. Det var Magisk.

På bildet pynter Annepålandet og familien juletreet. Juletreet skinte mye mer da enn nå. Jeg var omtrent halvannet år og hadde strikket seleskjørt fra tante G. Det var en egen ro over julen før. Det var mye å gjøre, men jeg kan aldri huske at det var noe stress. Man skal ikke se bort fra at moren min opplevde det annerledes. Men det merket ikke vi. Med nokså stor presisjon dro hun julen i land, år etter år. De burde fått en gullmedalje eller tre for innsatsen, barndommens mødre, det hadde de fortjent. På julaften, mens Sølvguttene sang julen inn, svoren skulle bli perfekt og potetene kokte i stykker - da smakte de aller best, kunne vi nok merke et snev av amperhet i heimen, og da anstrengte vi oss litt ekstra for å oppføre oss knirkefritt. Så kom maten på bordet, farfar leste juleevangeliet, potetene med persilledryss, senkede skuldre igjen, og så var det jul. Magisk, det var det det var.

Julestemningen blir aldri hva den engang var, den hører historien til, og det er ikke noe vi kan gjøre med det. For å fyre opp litt, passer det fint å lese Astrid Lindgrens Julefortellinger, for ingen kan fortelle om julen som henne. Og Julekveldsvisa må til!