Den avskyelige snømann...

Snøen kom tidlig i år. Allerede i november kom den for å bli - og nå, adskillige kuldegrader senere, er den her fortsatt, samme snøen, det er nesten ikke til å tro.

Lille Tinka syntes det var litt skummelt med snø i begynnelsen, og kaldt. Og vi traff skumle typer som vi ikke hadde sett før, som han her for eksempel. Her er Mannen og Hunden på tur i skogen, og Tinka hilser litt skeptisk på Snømannen, som ved nærmere ettersyn viste seg å være en helt harmløs fyr. Siden traff vi ham stadig vekk på våre daglige turer i skogen, og ble gode venner.

Han er der fortsatt, Snømannen.
Men hva har skjedd??? Har Snømannen Kalle, min aller beste venn, blitt Den Avskyelige Snømann? Fra å være en nokså straight og staselig kar, har han nå blitt både sliten, skeiv og skitten. Er det julebordsesongen som har tatt på? Ikke rart han er litt blue...

Men Tinka, den lille sorte, er like begeistret som før, ja kanskje mer. Hun er inkluderende og glad i alle, uansett, og dessuten litt svaksynt. Og så lukter han veldig interessant, da.












I min grønne ungdom hadde NRK bare én kanal, som het - NRK. Dette var selvfølgelig lenge før Youtube og Itunes og Internett var oppfunnet. På lille julaften hørte vi alltid på "Som julekvelden på kjerringa", som gikk hele kvelden før kvelden, bare avbrutt av nyheter en gang i blant. Etter hvert som pakkene var pakket, juledukene strøket, juleølet prøvesmakt, juletreet tatt inn for tining og brikkene begynte å falle på plass, tuslet familien i seng, mens Annepålandet satt oppe til the bitter end, for klokka to, etter at alle de kjente og kjære og gamle og gode og nostalgiske julesangene var spilt, sang Mahalia Jackson Silent Night som bare Mahalia Jackson kan det. Hvert eneste år. Da frøs jeg på ryggen - og så var det jul.