A room with a view

Strekker man seg ut av soveromsvinduet mitt og litt til høyre, kan man godt si at jeg har utsikt over hele Oslo og utover Oslofjorden på en klar dag.

Er det disig, ser vi ikke fjorden. I stedet ser vi noen piper som slipper ut hvit røyk over tak, som det heter på fagspråket, og vi satser på at den i følge forskriftene er ren, siden den er hvit. Om kvelden kan vi skue de flotteste, fargerike solnedganger – det fantastiske fargespillet forårsaket av luftforurensning, visstnok – over byen, med drabantbyens profil til høyre og høye furutrær til venstre i bildet. Vakkert.

I disse solnedgangene blander naturen alle slags farger til en eneste smørje – lilla og oransje, blått og rosa i skjønn forening. I andre sammenhenger ville vi kanskje sagt at det var smakløst og glorete og at det ikke passer sammen, men smell det opp på himmelen i det sola forsvinner bak den sorte profilen til blokkene på Romsås, og vi syns det er vakkert. Vi stopper kanskje til og med opp et øyeblikk, hvis vi har tid, og nyter synet, og kanskje forteller vi om opplevelsen til noen andre senere på kvelden.

Da vi kjøpte tomten her i et tidligere århundre, hadde vi denne utsikten fra bakkenivå, men vi glemte å ta med i betraktningen at vi bor i annen losjerad, og fikk naboer foran oss. Furuene er ikke høye og majestetiske som min barndoms velvoksne furuer, men høye og strantne gjenblevne eksemplarer etter at kommunens raserte skogen i området for å bygge boliger. Men de er furuer, og de er de eneste trærne vi har her på boligfeltet vårt, hvor det er trangt om saligheten. Ser vi litt stort på det – og det gjør vi absolutt – er de bra nok som de er, og er med på å danne et vakkert bilde fra et rom med utsikt – med snø på.