Langt inni skogen…

Med en gang jeg så disse vottene, Deep in the forest mittens, skjønte jeg at de var en salighetsting, var det ikke det Marikken i Astrid Lindgrens bøker kalte det, når det var noe spesielt man bare måtte ha? De er noe helt for seg selv – som et lite kunstverk! Så jeg kjøpte mønsteret og satte i gang. Vottene er designet av Tuulia Salmela på KnitLob’s Lair. Hun brukte Jamiesons Shetland Spindrift til sine votter, som jeg tilfeldigvis hadde noen nøster av i arkivet. Jeg strikket medium, som stemte med mine strategiske mål, og brukte pinner 2,5. Oppskriften anbefalte 2,75, men det har jeg ikke, og jeg så jo på bildet at Tuulia hadde strikket veldig stramt.

Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at strikkefastheten min var helt på viddene, eller skal vi si langt inn i skogen…? Jeg trodde kanskje det var meg det var noe galt med, eller rettere sagt måten jeg strikker på, men etter nærmere research på Ravelry så jeg jo at det var flere enn meg som hadde fått problemer underveis. Nesten samtlige som hadde strikket votten mente de var KJEMPESVÆRE. Nå har jeg noen solide arbeidsnever, og rett som det er blir votter i vanlig Damestørrelse litt snaue til meg, men her må designeren av mønsteret kanskje hatt noen solide finske tømmerhoggernever i tankene, hva vet jeg? Kjempestore ble de i alle fall. Tuulia kunne med fordel ha felt et tre eller to i skogen sin, spør du meg. De fleste har strikket dem på 2,5, men det må da bli fryktelig stramt hvis votten skal passe? Selve sjarmen med håndstrikk er jo nettopp at det er litt lett og luftig. Blir det for hardt, blir det liksom litt lite spenstig. Det blir det i hvert fall når jeg strikker, men det er antakelig et eller annet jeg gjør feil, siden mange andre får det til. Samme det.

Men jeg skulle ha disse vottene! Nytt forsøk, denne gang med det tynneste garnet jeg fant på lageret, Røros lammeull fra Rauma, årgangsgarn fra slutten av åttitallet, og pinner nr 2. Jeg likte fargene på Shetlandsgarnet mitt bedre, men her hadde jeg jo samtidig sjansen til å få brukt opp litt gammelt garn – skjønt et par votter veier jo ikke stort, og fortskjellen i garnlageret vil vel knapt bli merkbar. Men alle monner drar, sa musa og pissa i havet. En 40-50 par votter til, så…

Men det vil ta sin tid, for dette var tidkrevende votter. Jeg liker ikke å strikke med pinner nr 2. 2 ½ går helt greit – jeg har strikket massevis med 2 ½ , men 2 blir for smått for meg. Og jeg som liker å strikke med trepinner - det gikk så flisa føyk. Jeg ville gjerne hatt vottene i sauesvart , men det var vel omtrent den eneste fargen jeg manglet – jeg har en bærepose full av Røros lammeull i friske farger. I stedet ble det helt svart, som jeg syns blir litt for hardt. For å kompensere, brukte jeg litt grønt i kanten.

Rent bortsett fra litt krøll med strikkefasthet og størrelser, vil jeg rose mønsteret opp i tretoppene – gjennomarbeidet, lettlest og greit. Det er på engelsk, men det skal vi bare være glade for – det ville vært verre på finsk! Jeg har aldri strikket ”flette” før, men den er forklart så selv mor kan greie det på første forsøk. Diagrammene er selvforklarende. Og et ekstra pluss for dem som har tendens til å strikke f eks TO venstrevotter, som visstnok er et ganske utbredt fenomen, har jeg skjønt: Her er begge vottene like! (Hvordan greier de det? Har de ikke lagt merke til at tommelfingrene sitter på hver sin side på sine egne hender?? Uansett, disse vottene er idiotsikre – det er flott!) Anbefales på det varmeste!

Nå får vi se da, hvordan det går denne gangen. Jeg er underveis. Ingen kan si at jeg ikke prøvde i hvert fall! Notér de gule lappene – et smart triks for de litt ustrukturerte, som meg, som alltid ser på TV og/eller leser avisen og/eller surfer på nettet og/eller prater med noen mens jeg strikker. Det gjelder å holde hjernehalvdelene i sving!