Restevotter med fargeklatter...

Da jeg kjøpte denne boka i fjor høst - - -

- - - bladde jeg igjenom og festet meg ved disse vottene - - -

Syntes først de var morsomme, men da jeg prøvde å strikke en, ble den veldig rar i fasongen og passet i hvert fall ikke til min hånd. Tommelen var kort og bred og satt altfor langt opp på hånda. Ikke var det tommelkile heller. Dessuten var oppskriften veldig uklar. Kort sagt - ikke en oppskrift jeg vil anbefale.

Så da lagde jeg like godt min egen variant - - -

- - - som jeg ble veldig godt fornøyd med.
Lang og god og varm over håndleddet - det er viktig!
Dobbel hele veien, uten lange trådspenn - gir en tykk, varm og stødig vott som holder fasongen.
Tommelkile - gir god passform.
Ikke for vid rundt hånda, som votter med tommelkile har lett for å bli - god passform.
Fine farger - rester og gode minner fra det glade 90-tallet.
Og sist, men ikke minst, jeg fikk brukt opp 100 gram rester fra garnlageret. Jeg er veldig glad i disse fargene, men ikke fullt så begeistret over at det er superwash, derfor har det blitt liggende. Strikket med pinner 3,5.

Og dett var dett.

Som sagt, dette garnet har ligget på lager siden tidlig på 90-tallet. Da ga Sandnes ut dette heftet - - -

Tror det var det første Barn til fjells-heftet. Dette var noe helt nytt - og selv om modellene (plaggene altså) ser litt bomsete ut etter dagens standard, var det mange nye og friske fargekombinasjoner på gamle, gode kjenninger. Fint hefte - derfor har jeg tatt vare på det.

Først strikket jeg denne Fanagenseren til sønnen da han var i tre-fireårsalderen, i litt andre farger, og i Peer Gynt. Han brukte den flittig i flere år.

Så begynte jeg på den bakerste Setesdalskofta her - i mørkeblått med glade fargeinnslag, denne gang i Smart superwash. Det var første gangen jeg strikket med superwash, det hadde sikkert noe med fargeutvalget å gjøre. I mellomtiden ville ikke Sønnen bruke ull mer - han hadde fått smaken på fleece, det var mye lettere og mer behagelig å ha på seg, syntes han. Og mor, hardt rammet av tidsklemma, syntes det var like greit. Ikke hadde jeg tid til å strikke heller, og det var adskillig raskere og mer effektivt å hive fleecegenseren i vaskemaskinen. Og så ble den halvferdige kofta liggende i flere år - uberørt av menneskehender. Inntil jeg rekket den opp og nøstene havnet nederst i en pose nederst i garnlageret, og der lå de til modning i mange år. Inntil jeg grov dem frem fra glemselen og gikk løs på garnlageret nå i 2012. Foreløpig har det blitt til et par siksakvotter (delvis), en Jacques Cousteau-lue og vottene i dette innlegget. Det er faktisk en litt artig utfordring å finne på noe fint og brukbart å lage av gammelt garn. Og det er fortsatt garn igjen. Selbuvotter kanskje?

Ha en riktig fin onsdag!