Åpen hage...

Jeg har Åpen Hage i dag. Bli med innenfor da vel! Stig på!

Inspirert av Gamleheksa tok jeg med kamera på tur rundt huset for å forevige et selektivt utvalg av blomsterprakten og vise deg. Jeg har vokst opp i en hage og fikk såing og planting og luking inn med morsmelken, eller i hvert fall med H-melken, likevel får jeg det ikke til i min egen hage. Det kan nok delvis skyldes latskap, men jeg liker best å skylde på klimaet her. Det er ikke så mye som vil gro her i sone 5, men ingen sure miner på en vidunderlig dag som denne - jeg stikker bare kameraet oppi det som er fint! Løvetannen som blomstrer villig, staudebedet uten stauder, rosen som allerede ha fått alle sykdommene i boka pluss bladlus - de får du ikke se...
Velkommen til Annepålandets Rare Hage!

Og i dag er himmelen ordentlig, ekte himmelblå! Legg til en mild bris, bier som surrer, duften av brudespirea, lyden fra fontenen - lukk øynene og forestill deg Drømmehagen - med fuglesang, store plenflater, veltrimmede hekker og dam med fossefall og karper. Kom og se!

Jeg drømmer om en hage med store, svale trær til fuglekasser og hengekøyer - hengebjørk blant annet - og en hekk av syriner. Det er ikke plass til trær, men vi har tre fine syriner. Den vakre lilla med doble blomster kjøpte vi på vei til sykehuset den dagen Dattera ble født for snart 17 år siden. Det var sånn en fin dag, den onsdagen i 1992. Vi kjøpte én rød og én blå syrin, men nå står de der og er vakkert lilla, begge to. De gjør som de selv vil, akkurat som Dattera. Og høye og slanke har de blitt, akkurat som Dattera, men litt vindskjeve - det er ikke hun. Av Janette har jeg fått oppskrift på syrinsaft, høres ikke det lekkert ut? Det skal jeg prøve i år.

Vill kaprifol er en annen favoritt. Jeg tok med to små skudd hjem fra hytta i Sandefjord den sommeren Sønnen ble født. Der vokser kaprifolen villig overalt, både bortover og oppover. Klimaet der er mildt og behagelig, så jeg var spent på om den ville trives her på berget. Det ville den - etter å ha tenkt seg grundig om i noen år. Plutselig skjøt den fart - og nå har vi to villniss med den villeste og mest rufsete kaprifol du kan drømme om. Foreløpig står den i knopp. Den vil ikke ha noe stell, ikke noe gjødsel, ingen stussing - den bare vokser i øst og vest, tvers gjennom planker og murvegger og utover plenen. Den blåser i skadedyr og bladlus og blomstrer så det riktig spruter midt på sommeren. Ikke så vakkert som foredlede sorter, men duften, folkens - ingen ting slår den duften! Sitter du hagen i sommernatten, på en stille kveld uten vind, kanskje med en kjølig, perlende hvitvin i glasset, kan du plutselig kjenne den deiligste av alle sommerens dufter - da vet du at villkaprifolen blomstrer.

Det hvite "støvet" du muligens ser på blomster og blad her, i hvert fall hvis du dobbeltklikker på bildene, er disse hvite lodottene som har flagret gjennom luften en ukes tid nå, og som samler seg hist og pist som store hvite hybelkaniner. Jeg trodde det var fra løvetann, men i avisen stod det at det kom fra noen trær. Ikke vet jeg, men hvitt er det.

Jeg har alltid vært forelsket i brudespirea, hver eneste vår - sånn ære bare. Merkelig nok vokser den villig her hos oss, til tross for at brøytebilen lesser flere tonn snø over den hver eneste vinter. Sart og vakker utenpå, men tøff på bunnen - sånne busker det vil gamle Norge ha!


Alpeklematisen har misforstått litt. Jeg plantet den så den skulle henge vakkert nedover og dekke den stygge muren mot kjelleren. I stedet blomstrer den som besatt i underskogen under spireahekken - faktisk helt i feil retning. Jeg trodde den ville strekke seg mot morgensolen, men det er aftensol den vil ha. Alpeklematisen er vill og vakker, det ser du først når du kommer helt innpå. Ikke så eplekjekk som sine storblomstrende slektninger, men de har knapt nok satt knopper enda. Du må krabbe innunder spireahekken for å nyte blomsterprakten her hos meg, men det er verdt det, vil jeg absolutt si. Og humlene er helt gærne etter den, der inne i buskaset. Jeg elsker humler. Og duften i den blå og hvite hekken er berusende vidunderlig!

Stauderabatten som jeg anla for noen år siden, og som jeg hadde så store forhåpninger til, ble ikke helt som planlagt. Men jeg har blomster, bare ikke i staudebedet. Anemoner, for eksempel, som vi fikk fra Mannens farmor da hagen var ny, i en jordklump. De har kommet og gått litt, og i år har de virkelig flottet seg. Fortsetter det sånn, er det anemoner overalt om noen år. De er blendende hvite og vakre, og står og nikker så kokett i vinden så lenge det varer. Og det er ikke lenge - kun en kort uke i mai. Deretter overtar oreganoen, som jeg later som om er en blomst og ikke en nytteplante. Den får lov å vokse hvor den vil, for det følger sommerfugler med den. Sammen med månedsjordbærene vil den gjerne overta Herredømmet i hagen. De skulle ikke spre seg, leste jeg da jeg kjøpte dem, likevel er de overalt. Her satser vi på hygge og nytte hånd i hånd. Det viktigste er jo at det vokser noe i det hele tatt, tross alt.












Som liten fikk jeg for første gang øye på løytnantshjerter i farmors hage - og var evig fortapt. Finnes det noe vakrere i verden? Jeg tror ikke det. I alle år har jeg forsøkt å lure den til å trives her hos meg - både den skjønne rosa og den enda skjønnere hvite varianten. Jeg har plantet utallige planter. Men nei, vi kommer visst ikke overens. I fjor hadde jeg tre planter, riktignok litt magre, i år er dette det hele. Den er hagens primadonna. Slektningen, småhjerte, derimot, er grei som bare det, og blomstrer villig fra mai til september. I år er den virkelig på hugget, med store, fine blomsterklaser. Ikke så vakker, men trofast, og trofast skal man ikke kimse av.

I hagebøker og på utenandsferier har jeg sett de flotteste urtehager - sirlig rutet opp, med små smijerngjerder og velfriserte buksbomhekker rundt urter på rekke og rad. Dream on. Jeg har verdens minste urtehage, men den rommer det viktigste. Verden minste jordskokkåker, blant annet. Og sitronmelisse, fordi den dufter så deilig og friskt. Salvie som blir som små busker med yndige, lilla blomster. Og her har vi løpstikken, den kan man lage den beste suppe av. Løpstikken er en gammel lege- og krydderplante, og alt kan spises. Den gir god smak i alle slags supper og sauser der vi nå for tiden bruker buljongpulver - derav navnet Maggi-urt. Du har sikkert hørt at den kalles kjærlighetsurt også, fordi den hevdes å ha kjærlighetsfremmende virkning - og har blitt brukt som afrodisium, både for mennesker og dyr. Det skader jo ikke å prøve:

Kjærlighetssuppe
Et par never friske løpstikkeblader og -stilker
75 g smør
2 løk
Et hvitløkfedd
500 g poteter i terninger

1,5 liter kjøtt- eller grønnsakkraft, alternativt buljong
Salt, pepper, revet muskat
En skvett fløte om man ønsker
Smelt smør, surr løk og hvitløk, tilsett løpstikke, krydder, kraft og poteter. Kok opp og la småkoke 10-15 min. Mos i matmølle eller med stavmikser. Ha tilbake i kjelen, varm opp og tilsett fløten. Strø evt. hakket løpstikke over. Godt!

Dette er den blomsten som vokser villigst av alle her på bruket. Naboene på begge sider dyrker den i stor målestokk, så vi får hagen full, helt gratis. Jeg sa visst at jeg ikke skulle vise frem løvetannen, men den er overalt, så den er ikke til å unngå. På engelsk har den det vakre navnet Dandelion, på dansk Melkebøtte. Hva heter den på svensk mon tro?

Hvis du ikke allerede har sovnet eller falt av lasset nå, er hagevandringen slutt. Hagen er knøttliten, så turen ble kort, kanskje 30-40 meter, men innlegget ble langt. Jeg ble nesten overrasket over at jeg har så mye i hagen jeg. Takk for følget - og ha en fortsatt god pinse!