Sokker i sommersol...

Da jeg var liten, var USA et stort og spennende land langt borte. Vi visste ikke så mye om det, annet enn at alt var så mye større der. Siden jeg vokste opp på en gård, visste jeg at traktorene var mye større, og jordene også. Og flatere, ikke minst. De hadde mye rart som var ukjent her hjemme - og hadde man en onkel i Amerika eller noen utvandrede slektninger i fjerde ledd som kom tilbake til gamlelandet for å finne sine røtter, kunne man være heldig å få noe av denne herligheten. Det kunne være en ekte olabukse med masse lommer og nagler på, eller annet fint tøy med mye mer sprelske farger og stash og nylon enn vi var vant til, eller ost på sprayboks... Akk ja.

Nå som verden har blitt mindre, er ikke USA så fremmedartet og fantastisk som før, men de har fortsatt ting som vi ikke har her på berget. Vanilla socks, for eksempel. Det har vi ikke her - før nå, i Ravleriets tidsalder. En Vanilla sock er enkleste type glattstrikket sokk uten noe som helst dilldall. Jeg vet ikke hvorfor den kalles det, man kanskje betegnelsen oppsto i isdisken? Da vi var i Italia nylig, hadde iskiosken på hjørnet over hundre ulike sorter is å velge mellom, og jeg kan ikke tenke meg at amerikanerne står tilbake for det. Det var fort gjort å lide valgets kvaler når du sto der foran tjue meter med isbokser, tre i bredden, og skulle velge blant sjokolade, jordbær, sjokolade med jordbær, pistasj med nøtter og pistasj uten nøtter, Nutella-smak, Smarties-smak, karamell, tiramisu, coffee, cappuchino, bringebær, bjørnebær, blåbær, mango... Da er det fort gjort å ty til minste motstands vei - "No, thank you, I'll take a plain vanilla". Helt enkel, uten dilldall, sjokoladestrø eller kruseduller. Ikke vet jeg, men kanskje det var sånn begrepet oppstod?

Her har vi forresten Annepålandet, i nevnte iskiosk i Roma, sånn passelig sliten etter å ha gått flerfoldige mil på stein og marmor, for det er det man gjør i Roma - vandrer rundt og ser på alt som er å se der, og det er ikke lite. Jeg fikk dessverre ikke tatt noe bilde av den imponerende isdisken, for hver gang jeg prøvde, kom en skoleklasse på ekskursjon inn og stengte for utsikten, i tillegg til alle de andre hundrevis av kundene som presset seg frem og lagde kaos foran isboksene. Jeg hadde forøvrig overhode ingen problemer med å velge noe litt mer avansert enn plain vanilla - spesielt kaffe-isen var i en klasse for seg og så sterk at man holdt seg våken i flere timer etterpå. Hvorfor har vi ikke sånn is her i Norge??? En liten digresjon, jeg skylder på sommervarmen som plutselig kom over oss her. Tilbake til sokkene:

Her er mitt første par i 52 Pair Plunge IV - sokkeplønsjen på Ravelry - og jeg starter pent og forsiktig: #1 Plain Vanilla Gray.

Helt enkle og uten dilldall, kun med en liten vrangbord øverst, forsterket hæl med kilefelling og x-tåfelling. Enklere blir det ikke. Disse sitter fint - men bare så det er sagt: Jeg liker vrangbordsokker bedre. De sitter bedre på foten - og det er jo nettopp det sokker skal: Sitte godt på foten! Men det går jo rasende fort da, å strikke sokker i glattstrikk.

Grunnen til at jeg valgte glattstrikk på disse her, er selve garnet, som er i en nydelig stålgrå farge med fine variasjoner i  ulike gråtoner - noe som ikke kommer ordentlig frem på bildet. Jeg må si litt om dette garnet - det kommer fra en kanadisk garnfarger, Ruth Stewart, som bor i Whistler i Canada. Og for dem som er interessert i skisport - det var her ski- og akekonkurransene i OL i vinter foregikk.

Ruth farger og selger garn under etiketten Impulse of Delight, i fine kvaliteter og vakre farger. Det blir nok flere sokker av hennes garn etter hvert, for jeg har mer på lager. Dette er Blissful Sock (80% bluefaced leicester*, 20% nylon) i fargen Guinevere. Dette er min absolutte favorittfarge blant alle hennes vakre farger - den passer så fint til en grå mus. Strikket med pinner 2,5. Den gule kanten øverst er farget av den verdensberømte garnfargeren Annepålandet selv, under en raptus hun hadde i fjor. Det gule er restene av et krydderglass med gurkemeie som hun fant i kjøkkenskapet. Skikkelig knallgul og fin - men, det er med garnfarging som det er med for eksempel hårklipp: Det er først når du forsøker deg selv at du skjønner hvor proffe proffene faktisk er! Etter å ha sølt litt ved grytene med garn og farger, er jeg full av beundring og respekt for de som kan kunsten!

*Bluefaced leicester er en sauerase, akkurat som merino, spelsau etc. Ulla er ganske lik merinoull, fin å strikke med og myk og god.

To be continued - for jeg har flere par på pinnene. Men først skal jeg ut og klippe hekken. Ønsker deg en fortsatt finfin onsdag!