I natt jag drömde…

I natt hadde jeg en merkelig drøm. Narkolepsi er ellers forbundet med mareritt og slitsomme drømmer, men i natt drømte jeg noe som jag aldrig drömt förut. Jeg var på en utstilling for norsk arkitektur og design. Det var en stor utstilling som favnet vidt, men som i drømmer flest står detaljene noe uklart for meg. Det som synes klinkende klart og logisk mens man drømmer, kan virke litt pussig når man våkner, som du sikkert har lagt merke til. Men slutten husker jeg – det er jo alltid slutten som er best (evt. verst), og så våkner man.

Jeg var blant annet inne i et hus som var dekorert med lys og skygger. Det var et murhus med hvite vegger, og vinduene var plassert på en snedig måte i muren, med en slags prismeglass, slik at lyset falt inn på veggene og dannet fantastiske mønstre i hele rommet. Inne var det plassert lykter med levende lys - i en spesiell vinkel og med en slags prismeglass her også. De kastet skygger som ga illusjonen av at det var flere lykter rundt i rommet, strategisk plassert der det trengtes lys. Det høres litt merkelig ut når jeg forklarer det her, men i drømmen var det vakkert og stemningsfullt - og nesten sakralt. Når man våkner fra en sterk drøm, kan man kjenne denne følelsen som sitter i kroppen lenge, bare man ligger helt stille og kjenner etter. Hadde jeg vært en ung og fremadstormende arkitekt, ville jeg testet det ut i praksis med det samme.

Men rosinen i pølsa for en strikker kom helt til sist. Jeg var inne i et rom med norsk design. Klær i flotte mønstre og gilde farger hang utstilt rundt i rommet, kanskje fra Oleana og Tinde. I en gammel, liten trebåt i hjørnet lå diverse småting fra mindre produsenter – votter, luer, sokker etc, slike saker man forventer å finne på Husfliden, for eksempel. Og her lå vottene mine! Pluss noen luer, som jeg også hadde designet. Du snakker om! Nå har jeg ikke designet verken votter eller luer – enda, men i drømmen lå de der. Jeg visste ikke at de var med på utstillingen, det var en bekjent av meg som kjente arrangøren og hadde levert inn mine saker. Vottene var strikket og tovet, mørkerøde med mønster i blått og hvitt, og de var konstruert på et snedig vis så mønsteret, en hjort, snodde seg fra hånden og ut i tommelen. Der lå de, kun ett par, og var ganske fine, faktisk. Og jeg ble så forfjamset i drømmen at jeg bare så vidt rakk en rask titt på luene – før jeg våknet. Det var flere luer, de var dobbeltstrikket i knæsje farger og med en slags trykknappanordning i toppen. Jeg har aldri sett luer med trykknapper i toppen før, men før jeg våknet ordentlig, hadde jeg allerede forsøkt å få en dusk inn i dette trykknapparrangementet. Snurrig. Og hvorfor hjort? Jeg har aldri sett en hjort laiv i hele mitt liv, jeg som bor midt i elgeland, og med rådyr langs husveggene. Men det var en hjort, og geviret snodde seg liksom ut i tommelen. 

Hvorfor drømmer vi som vi gjør? Jeg kan ingen ting om drømmetyding – men man blir jo litt nysgjerrig.
Akk ja, er det nå man skal slenge seg nedpå og håpe på nye åpenbaringer?

I år har det forresten bestemt seg for å blomstre rikelig med forglemmegei i hagen. I fjor var det fioler, året før der igjen markjordbær. Det er det som er så spennende med hager - de gjør som de vil. Det øverste bildet er tatt med mitt vanlige kamera. På det nederste har jeg fått meg makro. Jeg må nok øve meg litt, eller antakelig ganske mye, men jeg aner mye moro fremover.

Ha en fin mandagskveld!