Vi turer igjen…

Tur VII – fredag
I går var jeg på bærtur med en god venninne. Jeg hadde hørt rykter om et fint blåbærsted, og det stemte. Det var masse store fine blåbær der, og bringebær også. Men jeg sier ikke hvor! Gode bærsteder skal man ikke røpe. Vi greide ikke å gi oss før mørket falt på og fingrene var stivfrosne. Og blå! -- Eller lilla, for å være helt korrekt. Nå har jeg dokumentert syv turer - alle bortsett fra den siste i skogen nær meg, og jeg anser derfor oppdraget for utført. I dag, lørdag, bøtter regnet ned, og det er deilig å sitte innendørs og kose seg. På den positive siden: I dag tordner det ikke - det er godt!

Vi snakket om vær og vind, som nordmenn alltid gjør, om felles venner, foreldre og svigerforeldre og enker og alderdom, og vi ble enige om å ta godt vare på hverandre når vi en gang blir gamle og gode. Det fikk meg til å tenke på en søt, gammel dame jeg ble kjent med en gang. Nå er hun ikke mer, slik er livets gang.

Hun fortalte om venninnene sine, som hadde holdt sammen i alle år gjennom tykt og tynt. Etter hvert ble de gamle, men de satte fortsatt pris på et godt glass vin og godt selskap. Et år var det julebord hjemme hos en av dem, med god mat og drikke. En av damene ble søvnig av dette, og duppet av etter middagen, det kan jo skje den beste. Hun skled av stolen og forsvant under bordet. De andre gode venninnene lot seg ikke merke med dette, de ville nødig gjøre henne forlegen. Etter en kort lur var hun god som ny, krabbet opp på stolen og deltok videre i selskapet som om ingen ting hadde skjedd.

Jeg synes historien er både søt og rørende. Sånn håper jeg det blir for oss også – en gjeng søte, gamle damer med omsorg for hverandre, hvite krøller og god vin i krystallglassene. Kanskje tar vi en snus også, om vi skulle føle for det. Og vi har mange gode historier på lur.