Helt på bærtur...

Tur III – mandag

Regnet hadde pøst ned hele mandagen, inkludert et buldrende tordenvær, og jeg hadde nettopp satt en gjærdeig - da jeg leste på Lises blogg om utfordringen hennes. Jeg hoppet sporenstreks i gummistøvlene og strøk på dør - mens deigen sto igjen på benken til heving. Jeg bor skviset inn mellom skogen og Oslo, med én fot i hver leir, så å si. Setter jeg venstrefoten ut først, kommer jeg rett ut i skogen. Siden det har regnet og regnet og regnet, har jeg ikke fått sjekket hvordan det er med bær i år. Jeg har vokst opp med bærpelling – sommer og bær hører sammen for meg. Det man før gjorde av ren nødvendighet, gjør vi nå for kosens skyld. Vi er heldige. Jeg tenker ofte på det når jeg rusler omkring og plukker bær sommerstid – man rekker i det hele tatt å tenke en hel del mens man plukker bær, det er meditativt og kan anbefales på det varmeste.

På bærtur: Jeg ble positivt overrasket – det er godt med villbringebær i år. Ingen andre i omegnen plukker bring – jeg får ha den helt for meg selv. Det hadde sluttet å regne, men alt ble klissvått, kameraet også - så bildet ble litt slørete i mataukens tjeneste. Pytt pytt. Våt bær går helt fint – bare den ikke blir stående for lenge, da mugner den fort. På null komma niks hadde jeg plukket plastburken jeg hadde med full. Så gikk jeg opp i blåbærskogen like ved – men det er praktisk talt ikke blåbær her i år. Jeg fant noen få bær, store og fine. Og så måtte jeg jo ta noen bilder til bloggen.

En slags topptur: Rett bak husene her er et målepunkt slått ned i berget på det høyeste. På kartet står det 269 m.o.h. Ikke noe høyt fjell altså, men det er sannelig stupbratt nok ned på baksiden likevel. Da vi flyttet hit for 20 år siden, var det flott utsyn over Oslo herfra. Nå ligger byen gjemt bak trærne – og tåka.

En slags sopptur: Jeg har ikke mye greie på sopp, men jeg kjenner da igjen en fluesopp når jeg ser den. Se så flotte – man blir nesten fristet til en bit!

Det blir tre ting det - alt sammen på under en time! Deretter fortet jeg meg hjem og bakte ut deigen, som var ferdig hevet. Mens rundstykkene sto til etterheving, lagde jeg dronningsyltetøy. Teoretisk sett består dronningsyltetøy av like mengder villbringebær, blåbær og sukker, og skal koke – det er en gammel og god oppskrift. Stubbetufsa har en konkurranse om mat fra markens grøde, og her er mitt bidrag:

Dronningsyltetøy: Mitt dronningsyltetøy består av ulike mengder villbringebær og blåbær, mest bring, siden det var det naturen hadde å by på i går. Til en halvkilo bær bruker jeg ca 100 gram sukker, det holder i massevis, og får frem den gode, syrlige smaken av vill bringebær. Jeg pleier å ha i en ørliten dæsj Certo frysepulver også, så syltetøyet skal holde seg disiplinert på brødskiva. Så moser jeg det med stavmikseren, siden det er noen i familien som ikke liker klumper i syltetøyet. Og vips – ferdig! Ingen koking for meg, takk, rårørt syltetøy har mye friskere smak. Jeg innbiller meg at det er sunnere også, men sikker er jeg ikke. Passer utmerket både som pålegg, til pannekaker og vafler, og til dessert - med vaniljeis for eksempel.

Og så ble det ferske, grove rundstykker med nyrørt dronningsyltetøy til kvelds. Nam! Takket være Lise. Det ble litt syltetøy til fryseren også – en overflodens aften!