Sommerbarn

Vi har to sommerbarn. Jeg satt og så på gamle bilder i dag. Man kan bli nostalgisk av mindre. Det var mange fine sommerbilder – fra somre med fint vær og sol og bading. I år har vi hatt nesten bare regnvær – så her kommer noen gamle sommerbilder, fra den gang barna var små og sommer var sommer. Sola skinte visst bestandig før...!?? Det var deilige tider...

Tidligere i sommer ble Datteren sytten år. Her er hun fire - det var den sommeren da sola skinte nesten uavbrutt og vi badet hver eneste dag hele sommeren.

I dag er det nitten år siden Sønnen så dagens lys. Født med lakenskrekk, men ellers en grei kar. Han slo an en gemütlig tone fra første dag, og siden har vi vært venner og vel forlikte. Vi har vært heldige.

Han lærte seg fort å prate, og snakket mye og høyt da ha var mindre, med årene har han blitt lavmælt og sindig. Vi skjønte fort at han var født med et godt hode, med stor kapasitet. Jeg har lært mye av mine barn, og noe av det som har overrasket meg mest, er menneskets evne til å lære. Jeg ante ikke at den var så stor. Når man slipper å bruke opp energien på alle hverdagens trivialiteter, som foreldre oftest må, er det nærmest ikke grenser for kapasiteten på harddisken. Små barn har nesten tom harddisk og stort gå-på-humør. Sønnen hadde sine interesseområder da han var liten, og dem kunne han alt om. Vi hadde for eksempel lest alle bøkene i bokhandelen og lånt alle bøkene på biblioteket om dinosaurer. Sønnen kunne dem utenat. Man kunne peke på et hvilket som helst bilde av en dinosaur i disse bøkene – sønnen visste hva de het, når de levde på jorden, og om de holdt til til lands, til vanns eller til værs. Fem år gammel fortalte han damene i barnehagen at han skulle bli paleontolog når han ble stor. Hva er det, spurte de meg, og jeg måtte slå opp for å være helt sikker. En paleontolog graver opp forhistoriske dyr og planter, fortrinnsvis i form av fossiler. Bildet er fra Bø sommarland - dinosauren er Tyrannosaurus Rex.

Sønnen var interessert i tog også, særlig lokomotiver, og vi hadde pløyd gjennom all tilgjengelig litteratur her også, og vært flittige gjester på Tertitten og på Jernbanemuseet på Hamar, i tillegg til at vi la inn ekskursjoner med vanlig tog og t-bane når det var behov for litt ekstra spenning i hverdagen. Nevn et lokomotiv fra jernbanehistorien, Norge eller utland, sønnen kunne detaljene. Bildet er fra Sesam Stasjon (a k a Lørenskog stasjon), der vi tar en tur med Sesamtoget. Sønnen (med caps) er fire år.

En interessert barnehjerne er vidåpen for informasjon – det er bare å dytte inn. Denne nysgjerrigheten, denne viljen til å lære og denne enorme kapasiteten – det er det som har forundret meg mest mens jeg fikk muligheten til å iaktta barndommen på ny via mine barn. Kanskje det er nettopp dette som har drevet Homo Sapiens opp og frem, hva vet jeg?

Akk ja, barna er vår største glede. Jeg hadde venner med eldre sønner – de kunne fortelle at når guttene ble ti-tolv år, var det slutt på kos og klemmer. Dette ville jeg teste ut, og benyttet anledningen en kveld på badet. Sønnen var kanskje seks-syv år. Han pusset tenner, og sto på en krakk og telte jekslene sine i speilet – uvisst om det var av ren vitenskapelig interesse eller kun for å dra ut tiden, muligens en kombinasjon. – Tenk når du blir stor, du, og ikke vil kose med Mamma mer, sa jeg. Han skvatt, snudde seg rundt på krakken og sa med ettertrykk: - Det skjer aldri!

Men det skjedde likevel. Slik er livets gang. Gutter må løsrive seg fra mor. Trist for mor, men helt nødvendig. Den som har sett ”Alle elsker Raymond” på TV, skjønner hva jeg snakker om.

Jeg får fortsatt en god klem i ny og ne, om jeg spør pent. Men ikke hver dag. Og jeg kan ikke lenger si at det føles som om det var i går at han ble født. For det gjør ikke det, det er leeenge siden – en hel barndom faktisk.