På en kald, grå dag i november...

Postverket overrasker stadig. Da jeg var barn, tok et brev én dag fra avsender til mottaker, og posten ble levert hver dag før   
kl 11. Var det pakker, stakk gjerne postmannen, eller postdama i vårt tilfelle, innom med den, så man slapp å dra på posthuset og hente den selv. I dag kan et brev fort ta en ukes tid eller mer. Jeg vet, for jeg sender post i ny og ne. Her jeg bor, hadde vi en rød postkasse på deling, en sånn til å poste brev i. En vakker dag fikk vi brev fra Posten om at de hadde fjernet postkassa, som et ledd i å øke servicen overfor sine brukere. I samme håndvending la de ned alle postkontorene i kommunen, unntatt ett, også det som et ledd i å øke servicen. Heldigvis for meg, og uheldigvis for mange andre, er det ene gjenværende postkontoret ”mitt” postkontor.

Nylig fikk vi nytt brev fra Posten, der det sto at for å øke servicen overfor sine brukere, ville postombæringen nå bli lagt om, slik at posten ville bli utlevert innen kl 17. Av liten betydning for folk som jobber 8-16, men det er jo en og annen pensjonist hertillands også, og andre som ikke har standard arbeidstid. I tillegg får vi aldri post på mandager eller lørdager mer, og sjelden på fredager. Og alt sammen for å øke servicen til meg! Er det nå jeg skal føle meg smigret? Forstå det den som kan.

Jeg skjønner godt at det er slitsomt for postbudene å bære rundt på all reklamen (som folk flest ikke vil ha), og derfor ikke orker å levere selve posten. Greit nok det. Men Posten, hvorfor ikke si det som det er, at dessverre har det blitt så dyrt å yte service her i landet, så for at hjula skal gå rundt i Postverket, må dere tjene penger på å levere reklame i stedet, og at selve kjernevirksomheten – postombæringen og servicen, derfor må komme i andre rekke. Derfor har vi ingen rød postkasse, nesten ingen postkontor, og postlevering kun et par-tre dager i uka. Som faktisk er et KUTT i servicen, og ikke en økning. Man behøver ikke være hjernekirurg for å skjønne det. Jeg er bare en høne jeg, og jeg skjønner det. Kjære Posten, ærlighet varer lengst – og da vil dessuten folk forstå hva dere sier. Det vil kanskje øke troverdigheten, i det minste.

Men så - på en kald, grå dag i november, i 17-tida - leverte Posten, som jeg altså kom i skade for å slenge litt dritt om innledningsvis, en pakke i postkassa mi – HURRA! Jeg fikk ikke tatt noe bilde av den, for i 17-tida var dagslyset for lengst forsvunnet. Faktisk kom gatelysene på halv tre i går, la jeg merke til. Jeg får av og til pakker i posten, men det er pakker jeg har bestilt selv, og betalt – gjerne to ganger til og med, både via PayPal, og toll og avgifter i rikelig monn på nevnte postkontor (uten at vi skal ta tolldebatten her og nå, og derved ødelegge det gode humør). Men DETTE, det var en pakke som verken var bestilt eller betalt, altså en GAVE! Til meg! Men – (1) for ikke å blande edder&galle med det glade budskap, og - (2) fordi jeg ikke har noe bilde å vise frem, kommer resten av historien i morgen. Vent og se.

Men intet innlegg uten bilde (jo forresten, i går var det jo det, men ikke to dager på rad!) – så her ser dere hunden, Tinka, som øver seg på å pusse tenner. Tannpuss er viktig, men man skal ikke føle seg som en dårlig hundeeier om man ikke får det til, nevnte veterinæren sånn i forbifarten. Nå skjønner jeg hva han mente.
.

Og sist, men ikke minst – stålgrå, silkemyk fluff, som skal bli et stort/varmt/mykt/luftig/superlett/silkemykt og stålgrått skjerf til meg selv etter hvert. Jeg oppdaget nemlig et nytt garn, Sandnes Silk Mohair, i den lokale garnbutikken her forleden. En deilig blanding av silke, mohair og ull i et lite, men lekkert fargeutvalg, og siden jeg lar intet være uprøvet osv. Og jeg angrer ikke.
Ha en fortsatt god fredag!