RØDT prosjekt #7 - vottene som ble vanter...

Av og til dukker uttrykket "intuitiv strikking" opp. Jeg er litt usikker på hva man egentlig legger i begrepet, men da jeg strikket disse vantene, følte jeg meg i hvert fall ganske intuitiv.

I forbindelse med mitt røde prosjekt, gravde jeg frem et bittelite nøste med rød Mirasol fra kistebunnen - 20 gram er i grunnen for lite til noe som helst. Jeg kunne selvfølgelig kjøpt mer av samme, men målet her var å bruke opp, ikke kjøpe nytt.

Jeg må forresten si noen ord om dette garnet. Mirasol fra DSA er et garn jeg ser lite av rundt omkring på bloggene, og det er synd, for det er et vidunderlig garn. Jeg håper virkelig det ikke forsvinner fra markedet. Det er litt tykkere enn DSAs Tynne alpakka, er lett og godt å strikke med, gir en fin og jevn overflate og er til og med fint til vrangborder - det er det ikke mange alpakkagarn som er. På toppen av det hele - vakre farger. Den fineste av dem alle er den håndmalte røde, syns jeg (2071 på fargekartet). Det holder ikke med et bilde på nettet, den må nesten oppleves laiv. Jeg har strikket ribbevotter og hakket et skjerf med denne fargen tidligere - og dette er vel siste rest - 20 gram. DSA burde nesten sponse meg for denne fine omtalen - den kommer rett fra hjertet.

I det røde prosjektet er det selvfølgelig lov - og nødvendig - å skjøte på med andre garn, såfremt de også kommer fra lageret. Jo mer som blir brukt opp, jo bedre. Så her ble det to nøster til med Mirasol, i vakre, melerte farger (nr 2024 og 2010). Utrolig hva man har på lur. Jeg kan ikke huske hvorfor jeg kjøpte disse nøstene - kanskje bare fordi de var så fine??

What to do med rødt, blått og grønt? Ribbevotter, tenkte jeg, det er en utmerket og velprøvd oppskrift, jeg har  laget mange par av dem (her og her og her og her - og oppskrift her). Det blir en fin gave, tenkte jeg.

Så strikket jeg i vei. Jeg likte fargene så godt, så da jeg hadde strikket et stund, bestemte jeg meg for å beholde dem selv. Den grønne er foresten friskere i det virkelige liv enn på bildene her.

Så strikket jeg litt til. Da kom jeg på at votter har jeg jo nok av (litt for mange, faktisk). Men vanter hadde vært fint. Så da måtte jeg lage fingre i stedet for vott. Jeg lagde meg en oppskrift i hurten og sturten:

Jeg var godt i gang med fingrene, da jeg plutselig kom på at jeg hadde jo nettopp strikket et par vanter. Akk ja, sånn kan det gå, gammal og glemsk. Nå har jeg altså to par tykke, varme vanter. Pluss mange litt tynnere. En Dame kan vel aldri få for mange vanter?? Men skuffen er full. Overfylt, faktisk. Kanskje jeg må selge unna noen. Jeg lider visst av separasjonsangst.

Vanter kan være så mangt. Et par gode vanter skal sitte som støpt på hånda, som en stram skinnhanske, nesten så man ikke merker at man har dem på. De skal ikke være i veien. Jeg er ekstremt nøye der. I årenes løp har jeg strikket mange vanter og lært meg noen gode vantetriks. Kanskje skriver jeg det opp og lager en ordentlig oppskrift en vakker dag - eller kanskje ikke. Jeg er ikke så god på oppskrifter.

Men vantene ble som de skulle - jeg er fornøyd! Og det ble tomt for rødt alpakkagarn - riktignok bare 20 gram, men alle monner drar, sa musa og pissa i havet (gammelt ordtak, for dem som måtte lure). Til sammen gikk det med ca 95 gram garn, strikket med pinner 2,5. Jeg får lage et blått og grønt resteprosjekt siden, så jeg får brukt opp de andre slantene også...

Så da må jeg vel ta et nytt dypdykk i garnlageret og finne noe annet garn å strikke de gavevottene av, da...


Alle innlegg om mitt Røde prosjekt har en egen tag - se under Etiketter i høyremargen, eller klikk på etiketten under innlegget her.