Muddar...

Favorittgenseren min denne vinteren har vært en mørkegrønn ullgenser fra FilippaK, lang og god og i 100 prosent lammeull - det var derfor jeg kjøpte den, på grunn av all ulla. I de fleste kjøpte ullplagg er det lurt inn både akryl, polyester, nylon, viskose og/eller andre u-ullete ting, og hvis det er så mye som 50 prosent ull, er det en sensasjon og gjerne dobbelt så dyrt.

Denne genseren har jeg brukt mye - det er bare én hake med den: Den har bare 3/4 lange - eller rettere sagt korte - ermer. Veldig praktisk når du skal vaske opp, men ellers er det kaldt. Og da trenger man pulsvarmere. Eller muddar, som søta bror sier, og det høres mye koseligere ut. Muddar, altså - det må man ha. Disse heklet jeg før jul - aller enkleste sort, men jeg kan dessverre ikke huske hvor mange masker jeg la opp, om det er fastmasker eller halvstaver (det er ikke alltid så lett å se forskjell), eller hvilken heklenål jeg brukte. Det jeg kan huske, er at jeg brukte rester fra garnkuren (stjerne i boka!) - Rowan Silk Wool og Sandnes Kashmir Alpakka, og at jeg heklet i bakre maskebue, i striper, med en liten bølgekant (husker ikke hvordan jeg lagde den heller, men det var ikke på den vanlige måten, med fem staver i hver "bølge", den er mye smalere, og jeg erindrer såvidt at jeg drev og eksperimenterte med denne). Kanskje ikke verdens vakreste, men helt utrolig deilige og myke - og veldig gode og varme. Ikke så rart - når man summerer garnet som er brukt, er det 50% merino, 50% silke, 84% alpakka og 16% kasjmir - til sammen 200% mykt!

Nå kan det nesten virke som (a) at det var veldig lenge siden jeg lagde disse, og/eller (b) at jeg er i ferd med å miste hukommelsen, men saken er at jeg lagde disse på et øyeblikks innskytelse tett oppunder jul, som en slags ventrehåndsarbeid midt oppi julestri og femtiårsfeiringen til Gemalen, og det gikk fort, og jeg la ikke mye tankearbeid i det - derfor la jeg liksom ikke helt merke til hva jeg gjorde - og derfor husker jeg ingen ting. Kort sagt - det må ha vært en av de dagene da jeg glemte å skru på hjernen. Det kan skje den beste.

Det jeg vet, er at jeg er veldig fornøyd med dem, og at de veier 77 gram. Ikke det helt store innhugget i restegarnlageret, altså. Det er på tide at jeg lager noe stort og tungt...