Jovisst er det vår...

... varmt er det og, men det blåser som bare fanden. Sol fra knallblå himmel, snø som smelter, bare flekker hist og pist - og frem kommer alt som den vakre, hvite snøen skjulte... bikkjemøkk, søppel, glasskår, rester etter nyttårsraketter etc etc. I enorme mengder, dessverre.

Men nå er det vår, og ingen sure miner! Tinka har blitt stor, nesten voksen, og hadde helt glemt hvor gøy det var å springe rundt på gress og mose og fange blader i den friske vinden.

Jeg blir stadig inspirert av andres blogger. På Rigmors blogg så jeg disse fine pulsvantene, og da kom jeg på at jeg hadde jo nesten makne i mitt rikholdige pulsvarmerarkiv:

Jeg pjonet en del for noen år siden, og da laget jeg disse også, i tykk, lubben Misti fra DSA. Det var gøy å pjone, det må jeg gjøre mer av! Disse har jeg brukt mye, og fargen er jo helt ubetalelig - mye mer knall gusjegrønn enn det som kommer frem på bildet, en farge jeg dessverre ikke kler i det hele tatt, men til votter er allting lov. Jeg har flere par votter og vanter i denne grusomt deilige fargen faktisk. Og jeg liker klær som har en historie å fortelle. Disse vantene, for eksempel, loer som bare det. Vanligvis slutter Misti-garnet å loe etter litt bruk, men ikke i dette tilfellet. Nå har jeg brukt dem i et par-tre vintre, og fortsatt legger de igjen gusjegrønne spor hvor enn jeg går. En gang Dattera og jeg var på shopping, var vi blant annet innom Hennes og Mauritz og så på vesker. Plutselig oppdaget vi at vottene mine hadde lagt igjen store lodotter på alt jeg hadde tatt i, man kunne følge sporene gjennom hele butikken. Ikke lett å leve et anonymt liv med slike votter, nei. Og nå har de fått en ny vår - her på tur med Tinka i vårsola:

Ja, for riktignok er det vår, men det er litt friskt ute enda, så pulsvanter må til på en frossenpinn.

Jeg fant hestehov. Tinka fant hestelort. Hver sine smak. Det var årets første hestehov, det. Og det er et under at jeg greide å få til et skarpt bilde av dem, for mens jeg krabbet rundt på bakken og fotograferte, hang Tinka i stroppen og fanget tørre blader som blåste forbi gjennom busker og kratt. Jeg må ha henne i bånd, for hun fanger biler også. Så hvis noen har sett en bustete dame på alle fire i grøfta og en lang snor med en ellevill og våryr liten hund i, var det bare Tinka og meg som var ute og luftet oss.

Vel hjemme igjen fant jeg en pakke i postkassa! Den var fra Vilma, for jeg var en av heldiggrisene i hennes heldiggrislotteri.

For en flott og innholdsrik pakke! Vilma må ha de samme lidenskaper som meg - deilig te, en spennende parfyme - og GARN. Pluss strikkepinner. Nydelig blått garn, som jeg tror skal få bli tåa-opp-sokker til meg selv. Og en morsom ting som jeg aldri har sett før - medfølgene stoppegarn. For en god idé! Tusen takk, Vilma - det lyste virkelig opp min dag!

God helg til alle!