Wannabeselbuvotts...

Takk for hyggelige kommentarer til bildene mine i går!
De er teknisk sett ganske miserable, men det jeg ønsket å vise var Norge i vinterstemning. Jada, vi elsker dette landet som det stiger frem, i hvert fall når sola stiger frem, og det viser seg fra sin beste side.

Hvor er det hen? Det øverste av landeveisbildene (det smale) er fra Hadeland eller deromkring, på vei mot Valdres. De høye fjellene og tunellen er et sted mellom Haukeli og Telemark omtrent, på vei hjem fra Hovden. Den gamle, laftede gården er i Telemark. Det var nesten så man forventet å se en liten, Aukrustsk nisse på skrå nedover jordet. De røde husene bak hvitrimede trær er Hadeland, og de to siste er fra Vestre Slidre i Valdres, under et slør av rosa marmorskyer i aftensol. Det mangler bare elgen. Jeg blir nesten andektig av slik mektig og vakker natur. Og det var kaldt - minus 20 grader eller lavere må til for å skape god, gammeldags vinterstemning.

På denne tiden av året må jeg nesten strikke noen selbuvotter, det må jeg hvert år. Det må ligge programmert i genene. Jeg hadde tenkt å skrive et pent, lite innlegg om selbuvotter og min livslange kjærlighet til dem, da det gikk opp for meg at jeg var litt på villspor. Og at jeg antakelig har tatt feil hele livet. For en nedtur. Selbuvottpolitiet, som vi alle har veldig respekt for, ville nok arrestere meg om jeg kaller vottene jeg har strikket for selbuvotter. Derfor nøyer jeg meg med å kalle dem... hmmm... VOTTER. Et par til Dattera og et par til Gemalen. Og selbuvottdebatten gidder jeg ikke engasjere meg i. Det viktigste er jo at man ikke fryser på hendene. Er det gøy å strikke i tillegg, er jeg fornøyd jeg.

Datteras votter strikket jeg i Daletta, som er et spenstig og fint 100% ullgarn - og til tross for at det er superwash, kjennes det ut som god, gammeldags ull. Jeg er virkelig godt fornøyd med dette garnet - og kunne Dale flesket til med noen fine og fristende oppskrifter til det, hadde det vært enda bedre. Dessverre er det litt vanskelig å få tak i, og de som selger det sier at det går lite av det - folk vet ikke helt hva de skal bruke det til. Skjerpings, Dale! Strikket med pinner nr. 3. Oppskriften klippet jeg ut av Familien i 2007, men jeg vet at den finnes i et Sandnes-hefte også. Denne modellen har jeg strikket mange ganger.

Det kan jo gjerne være både navn og årstall på selbuvotter. Og siden Datteras votter og luer har en lei tendens tl å forsvinne etter hvert som jeg/hun strikker dem, er disse tydelig merket. Jeg vurderte å strikke inn telefonnummeret også - det hadde jo i så fall vært en selbuvottsk tilpasning til vårt eget årtusen, men lot det være av hensyn til privatlivets fred. Men en liten oppkvikker på tommelen liker jeg å ta med.

Vottene til Mannen er litt tykkere, strikket i Pt5 Sport, også med pinner nr. 3. Løpelengden på disse to garnene er hhv 141 og 128 m pr 50 gram. Pt-garnet er forsterket med 20% nylon, og passer derfor utmerket til ekte mannfolk som gjerne skal måke litt snø i løpet av vinteren uten å slite hull på vottene. Oppskriften fant jeg i en bok på biblioteket, "Votteboken", av Anne Stine og Lillill Thuve. Den heter "Orions vott", og ville sikkert fått stryk av Selbuvottpolitiet, men jeg syns mønsteret er veldig fint, og Mannen ble også godt fornøyd.

Flere detaljer på Ravelry.