Fra Irene i Danmark fikk jeg denne fine awarden. Takk, Irene!Awarden skal gis tilbake til giveren og 11 andre. Men jeg vil gjerne gi den til alle som er innom her og leser - ingen gjemt, ingen glemt!
Fra Elisabeth i Sverige fikk jeg også en award - stor takk til Elisabeth også!Også denne awarden vil jeg gi til alle dere som kommer innom her - og særlig dere som kommenterer jevnlig, det setter jeg umåtelig stor pris på!
Og takk for alle hyggelige kommentarer til forrige innlegg! Merkelig hvordan minnene bobler frem når man først setter i gang, det er den reneste kjedereaksjon.
Men SLØKE var det ikke mange som visste hva var. I RL er det heller ingen som skjønner hva jeg prater om når jeg nevner barndommens sløker. Så her kommer et lite bidrag til folkeopplysningen - om den mystiske sløka:
Jeg begynte faktisk å lure på om sløke var en sjelden plante som bare vokste på jordet nedenfor huset vårt, men neida, i følge floraen og Wikipedia er den vanlig i hele Norge opp til tregrensen og vokser i skog, kratt, på fuktige enger, ved bekker og i grøftekanter. Det er en 1-2 meter høy urt i skjermplantefamilien. De fleste har hørt om kvann - Angelica archangelica - som visstnok skal være den eneste grønnsaken med nordisk opprinnelse. Sløke er en nær slektning - Angelica sylvestris - men har ikke hatt samme betydning som grønnsak og legeplante. Men den ble likevel brukt som grønnsak frem til 1900-tallet, var god mot skjørbuk og ble brukt som nødmat i dårlige tider. Og den skal vistnok ha vært brukt til farging - det ante jeg ikke og her kjente jeg at garnfargeren i meg våknet til liv igjen! Johooo - ut og plukke sløke!
Sånn ser den ut. Bildet er fra nettet, men det så sånn ut der den vokste hos oss også. Som små syntes vi jo at den var kjempehøy. Vi brukte den ikke til noen ting, hverken som grønnsak eller mot skjørbuk, kun til bråtebrenning. I gamle dager, da jorda var flat, var bråtebrenning en av vårens store høydepunkter. Det skjedde ikke så mye da jeg var liten, så alt utenom den daglige rutinen var storveies og spennende. Nå er det ikke lov å brenne bråte mer, fordi astmatikere plages så fryktelig av røyken. Men i gamle dager var alt lov, og vi ungene hadde aldri hørt om astma.Moren min var en racer på bråtebrenning. Hun svidde av alt som var gammelt og vissent i grøftekantene rundt omkring - på den måten fikk gress og markblomster optimale groforhold og det ble raskt frodig og fint langs veien vår. Kunsten var å brenne et lite stykke om gangen. Dette foregikk jo rett etter snøsmeltingen, mens det fortsatt var sånn passe vått og sølete og liten skogbrannfare. Flammene ble sjelden høyere enn 10 cm omtrent. Alle ungene i nabolaget stilte opp og hjalp velvillig til med å spre ilden - med sløke. Stilken på sløka er hul og kan minne om bambus av den typen skistaver var lagd av før. Det var bare å brekke av en passende bit av en tørr sløke fra i fjor, holde den inn i flammene til det tok fate og tenne på gresstustene rundt omkring. Når gresset var svidd av, slukket ilden av seg selv, eller vi hjalp til litt med å tråkke den ned med gummistøvlene - som ofte ble veldig svarte, husker jeg.
Det var like morsomt hvert år - men ekstra morsomt ble det jo det året det var blitt litt for tørt. Brannen spredde seg fortere enn beregnet, og snart sto hele oppkjørselen vår i lys lue. Det var tjærede telefonstolper den gangen - noen som husker? Av den typen telemontørene klatret opp i med stolpesko om noe skulle repareres der oppe i det høye. Nå slo flammene oppover de tjærede stolpene. Vi ungene hadde ikke vett på å bli redde - for dette var jo utrolig spennende, men moren min ble litt stressa, husker jeg, og trev av seg jakka og slukket flammene med den. Jakka hennes ble aldri den samme etter dette - det som hadde vært en lys beige peau-de-peche vårjakke var nå blitt en kamuflasjefarget jakke i sort- og gråtoner, pluss tjære, og var for evig viet den årlige bråtebrenningen. Vi var ganske stolte av moren vår - hun var den freskeste moren i gata, det var ikke noe å diskutere en gang, alle visste det. Og jakka syns vi ble veldig fin - den fikk liksom et nytt liv - og jeg tror sannelig den eksisterer den dag i dag. Det må jeg sjekke. Alle senere bråtebrenninger ble liksom litt tamme etter dette.
Så nå vet dere hva sløke er.
Herlig!! Takk for forklaringen. Klokka er snart 6 og om 10 min. er vi på vei mot Liverpool og båten til Isle of Man. Måtte bare innom og si "hei". Klem.
SvarSlettSløke, ja. Hvilke minner. Vi lekte litt med hule rør og mye seljefløyter når vi var ute i skogen husker jeg, men ettersom jeg bodde der jeg bodde, var det jo ikke så mye ville vekster, så altfor mye sånt ble det ikke. Og av noen pussig årsak fikk jeg ikke plukke blomster i Botanisk Hage...
SvarSlettMat har jeg aldri prøvd sløken til (vårens første karvekål derimot - nam!), men det kan jo være grunn til å påminne om at de som ikke er vant med å lete ville matvekster, sjekker floraen nøye - flere vekster i skjermplantefamilien ligner hverandre sterkt, men noen er spiselige og noen er veldig giftige!
Sløke er da velkjent hekse-kunnskap!
SvarSlettVet ikke når søknadsfristen på vår nye deltidsjobb er, men jeg øver iherdig på kosteskaft-flying om dagen. Jammen er det vanskelig. Tror jeg må fortsette å være heks i Subaru jeg;)
Aha, så det er det som er sløke ja... Koselige minner hos deg som ringer fram tilsvarende hos meg. Husker en gang noen tente på gresset ved campingplassen der vi hadde campingvognen vår. Det var knusktørt og hele engen nedenfor tok fyr, og ilden nærmet seg skogkanten og campingplassen og så... Alle som var på campingplassen ofret tepper og klær og løp ut og gikk "manngard" mot ilden og ...alt gikk bra, som alltid i barndommens dal...?
SvarSlettHei igjen, innom deg i går og kommenterte øreverk bl.a. Er i endringer når det gjelder bloggen min, så signaturen ble et .
SvarSlettBliggen din er så koselig, kjenner meg igjen fra den tiden ingen ting var farlig, sommerene lange og gode og lollipop kostet 50 øre.
Jag blev lite nyfiken och slog upp den för att se vad Angelica sylvestris kan tänkas heta på svenska och svaret blev Strätta. Har jag aldrig heller hört talas om, men jag kände igen den från bilderna och jag tror vi kallade den Loka för den liknar ju mkt hundlokan (hundkex)Anthriscus sylvestris som visar det sig inte alls är samma släkt. Tänk vad man lär sig och samtidigt fick vi en härlig historia från din härliga barndom. Du berättar så bra, fortsätt med det, du kanske skulle skriva en bok
SvarSlettGøyt innlegg, kjenner alt igjen til og med peau-de-peche. Vi brukte de i tillegg til sugerør som vi blåste erter med. Ble aldri det helt store, spørs om det var noe som var litt farlig likevel. Men vi prøvde oss stadig vekk.
SvarSlettGratulerer med søte utmerkelser. :)
SvarSlettEr innom for å ønske deg ei riktig GOD HELG! :)
hehe, bråtebrenning drev vi med mye hjemme før, nå får de visst ikke lov lengere uten spesialtilatelse (gården ligger mellom bebyggelse). Men det er en effektiv måte å få ryddet i grøftekantene på ja :) Men jeg kan ikke huske vi brukte sløke slik du beskriver, jernriver derimot var flittig i bruk for å både dra flammer utover og sammen.
SvarSlettJeg har aldri selv plukket sløke, da jeg aldri har vært helt sikker på om det har vært sløke jeg har sett, eller noe annet. Men faren min har fortalt at sløke inngikk som en naturlig del av matauken da han var barn,(i en veiløs bygd i Nordland hvor det var langt til nærmeste butikk). De kokte den som en grønnsak. Han sa det var noen slags knoller på dem som ble brukt. Jeg har alltid hatt lyst til å prøvesmake :-)
SvarSlett