Det var i gamle dager…

Det var i gamle dager, da jorda var flat, pleide moren min å si da hun fortalte fra sin barndom, som var ganske forskjellig fra min barndom, som igjen var ganske forskjellig fra mine barns barndom og ungdom.

Moren min vokste opp under krigen. Forskjellen var ganske stor til min oppvekst på seksti- og søttitallet. Mine egne barn har vokst opp nå rundt årtusenskiftet, og det meste er forandret. En av de store forskjellene er tilgjengeligheten, og det er mobiltelefonen som har skylda.

I gamle dager, da jeg var omtrent så gammel som mine barn er nå, dro jeg på sykkeltur til Kristiansand sammen med en venninne. Vi syklet av sted klokka fem en morgen, i strålende sol, og så vidt jeg husker ringte vi ikke hjem en eneste gang – vi var vel for gjerrige til å spandere en krone på telefonautomaten. Etter fjorten dager kom vi syklende hjem igjen. Foreldrene mine satt ved respatexbordet på kjøkkenet og drakk kaffe og leste aviser. De tittet opp og konstaterte at jeg hadde hue opp og beina ned, men lettet for øvrig knapt nok på et øyelokk, så vidt jeg husker. Det pøsregnet hele siste uken, og alt vi hadde med oss var kliss vått, men vi vurderte overhode ikke å finne en telefonkiosk for å ringe hjem og be om å bli hentet på hjemveien. Utenkelig i dag.

Da jeg så dette bildet (det nederste bildet i innlegget) i 9nas blogg, kom jeg til å tenke på en annen historie fra gamle dager som står risset inn i minnet. Da jeg var tenåring, var familien min rett som det var på besøk hos noen venner som hadde et flott landsted i Flekkefjord. Vi var to familier med til sammen syv tenåringer. Naboen der var fisker, og han lærte landkrabbene å lyse krabber.

En mild og fin sommerkveld dro alle tenåringene, meg selv inkludert, ut på krabbefiske på egen hånd. Syv tenåringer i en liten Askeladden med fire hesters motor, en bøtte til krabbene og en kraftig lommelykt - og beskjed om å komme hjem til klokken elleve. Vi hadde fått tips om hvor det var lurt å lyse krabber, et stykke ut i fjorden, sveivet i gang påhengsmotoren og dro optimistiske og uerfarne av sted. Og vi lyste krabber til den store gullmedaljen der fjellveggen stupte bratt ned i sjøen, mens sommernatten ble stadig svartere rundt oss. I halv ellevetiden var balja full, og vi vendte nesa hjemover. Men - ville motoren starte? Nei. Og kunne landkrabbene fra langt inn i innlandet ro? Nei. Og var mobiltelefonen oppfunnet? Nei. Men ro måtte vi jo.

Vi rodde på skift. De eldste brødrene var størst og sterkest og rodde mest. Da vi kom hjem i totiden om natten, satt foreldrene våre i salongen og koste seg med et glass vin – ikke det minste bekymret over avkommet der ute på havet, men strålende fornøyde med fangsten vi bragte med oss hjem - tre timer fra eller til spilte liten rolle i gamle dager. Utenkelig i dag. Krabbene gurglet rundt i en sinkbalje til neste dag – da ble det stor krabbefest. Der lærte landkrabbene å koke krabber og knekke krabbeklør og koste seg glugg i hjel med selvfanget fangst. Jeg glemmer det aldri.