Miller's Hat & Annepålandet's Mitts...

Takk for alle hyggelige kommentarer – de gjør bloggerens dag til en dans på juleroser! Og det er ekstra hyggelig at dere tar dere tid nå i en travel førjulstid. Takk! Takk! Takk!

Noen kommenterer at jeg har vært effektiv og fått ferdig så mye i det siste. Men mesteparten var jo nesten ferdig fra før, så det gikk raskt å avslutte det. Men noe nytt har jeg lagd – Miller’s Hat og Annepålandet’s Mitts:

Dette er min favorittlue, designet av Kirsten Kapur på Through The Loops. Jeg har holdt meg til oppskriften, men mens originalen har en annen farge på kanten nederst, ville jeg ha alt likt. Jeg endret litt på denne kanten – i stedet for å strikke tre omg rillestrikk, snudde jeg arbeidet og strikket 4-5 runder rett-/glattstrikk fra vranga, som deretter rullet seg fint opp og ble som en fin og rund snor med tettere riller. Heldig med den. Lua sitter utrolig godt over ørene. Oppskriften er rask og morsom å strikke, og jeg har lyst på flere! En dyp rød en, kanskje.

Garnet har jeg bestilt hos Ruth Stewart på Impulse of Delight – en kanadisk garnfarger som leverer de nydeligste farger i mange garnkvaliteter. Garnet hennes er ettertraktet, spesielt de sorte fargetonene blir fort utsolgt, ser det ut til. Hun er en dyktig fotograf også, og på bloggen sin, Knitting on Impulse, viser hun hvordan hun lar seg inspirere av fargene i naturen rundt seg. Spennende. Jeg har blitt helt betatt av fargene hennes. Det blir nok flere Impulse-prosjekter etter hvert. Her har jeg brukt Bluefaced Bliss Worsted i fargen Guinevere, en vakker dyp grå som ligner på tinn nesten. Garnet er fast og fint og er suverent å strikke med. Jeg skulle gjerne strikket meg en hel flettegenser i dette garnet, hadde det ikke vært for at det kostet så mye å tolle inn garn.

Disse pulsvarmerne ble jeg fornøyd med. De er strikket etter samme oppskrift som de brune vottene jeg blogget om nylig – ”De gode gammeldagse vottene av ull”. På Ravelry snublet jeg over en gruppe som het ”For oss som aldri ville strikke en vott uten tommelkile” eller noe i den duren. (Jeg kunne ikke finne den igjen nå). Det vil helst ikke jeg heller – tommelkile gjør susen. Nå strikket jeg riktignok ”Fetching”, som jeg også blogget om nylig, uten tommelkile, men det var fordi jeg fulgte en oppskrift, og fordi det var ribbestrikk, og det hjelper jo litt på passformen. Men tommelkile, altså, er en sikker vinner. Med denne oppskriften blir den nesten usynlig, men den er der – og bidrar til at votten sitter som den skal. Jeg lagde vrangborden ekstra lang, så kan man ha den dobbel over pulsen. For dette har jeg lært av Hans Børli:
Pulsvotter -et godt gammeldags vinterplagg
årene ligger grunt under huden
på innsiden av magre håndledd; blodet
kjølnes og strømmer kaldt
tilbake til hjertet. Derfor
strikket hun pulsvotter til meg

Fra diktet ”Pulsvotter” – et klokt og vakkert dikt, som det meste fra den fronten. Det er viktig å være varm om hjertet!

Jeg får mer og mer sansen for pulsvarmere fremfor votter – så slipper jeg å ta vottene av når jeg skal låse opp døra, ta bilder, bruke mobiltelefonen etc. Men det er et kaldt land vi lever i, og det holder ikke å holde hjertet varmt hvis fingrene er kalde som is. Så jeg strikket ekstra lang vrangbord i andre enden også. Brettes opp til vanlig, men kan brettes ned og blir nesten som en vott når kulda river. Jeg vurderte å sy i en trykknapp eller to for å lukke votten, men foreløpig prøvekjører jeg den uten. Hvis noen har noen lure innspill her, tar jeg imot med takk!

Takk til Dattera som stilte som modell, det hadde ikke blitt bilder uten henne.
Og det var det prosjektet. Nå har jeg to par grønne vanter som venter på tur.