Du grønne glitrende...

Da jeg var liten, var jula stor.

Et år fikk broren min og jeg hvert vårt juletre på rommet - på høyde med oss selv. De sto nyhugde og friske i hver sin hjemmelagde juletrefot og ventet bare på pynten - hjemmelagd den også, selvfølgelig. Vi var en morgenfrisk søskenflokk, og i jula var vi nok enda mer morgenkvikke enn ellers i året. Foreldrene mine var som småbarnsforeldre flest, de tok i bruk skitne knep for å lure til seg noen sårt tiltrengte ekstra minutter med skjønnhetssøvn - pedagogisk innpakket. På julaften skulle vi få lov til å stå opp og pynte juletrærne våre helt alene - og SÅ kunne vi komme inn og vekke mor og far.

Det var spennende, jeg husker den sitrende følelsen av magisk barnejul, og at vi snek oss opp tidlig og koste oss med pyntingen sammen. Ute var det mørkt. Inne på soverommet lå mor og far og drømte sikkert søte drømmer om å få hvile ut tidlig en julaftens morgen. Juletrærne ble veldig fine, såklart. SÅ listet vi oss inn og vekket mor og far. Da var klokka halv seks...

Jeg gleder meg fortsatt til jul, men den sitrende forventningen blir aldri hva den engang var. Og jeg lover, garantert, at jeg ikke skal vekke noen før klokka halv seks i år.

Bildet av Annepålandet og Storebror som blåser ut lysene på treet er eldre enn denne historien, det er tatt i 1962. Jeg var ikke gamle jenta. Bildet må være fra romjula, for vi har ikke finstasen på, som for mitt vedkommende var lyseblått seleskjørt strikket av tante. Tante leser også bloggen min av og til, og det syns jeg er stas! Det var levende lys på treet i 1962 - med småbarn i stua må det ha vært et risikabelt prosjekt, og på bildene fra 1963 er de byttet ut med elektriske. Da kunne lysene skinne dagen lang - men mon ikke litt av magien forsvant med stearinen?