Historietime II...

Strikkehistorie er spennende og fascinerende. Hvem var for eksempel denne Caroline Halvorsen, som var forfatteren bak boken jeg skrev om her? Var hun en slags norsk variant av Elizabeth Zimmermann? Tja, på sett og vis:

”Caroline Halvorsen var en enestående banebryter for metodisk håndarbeidsundervisning fra 1880-årene og helt inn i mellomkrigstiden. Som lærerinne ved Den kvindelige Industriskole og forfatter av en rekke bøker satte hun en høy standard for planmessig, målbevisst håndarbeid, hvor søm, strikking og veving ble utført etter nøyaktige mønstre. Hennes bøker ble brukt i skoler og hjem både her i landet og i Sverige og Finland.

Hun vokste opp i Vågå, hvor hun lærte å strikke, sy og veve av sin mor, som igjen hadde fått sin opplæring av vågåpresten Hans Peter Krag. 22 år gammel fikk hun 1875 begynne på Den kvindelige Industriskole i Christiania, en skole som var opprettet samme år for å gjøre det lettere for kvinner å livnære seg selv gjennom håndverk og industri. Caroline Halvorsen var en av 65 elever på det aller første kurset. Hun må ha pekt seg ut som spesielt dyktig, for rett etter kurset ble hun selv ansatt som lærerinne i søm ved skolen. Allerede 1881 gav hun ut en bok om linsøm, den første lærebok i praktiske fag skolen tok i bruk.

Sømlærerinnene ved Den kvindelige Industriskole hadde fra begynnelsen av brukt et system for rissing av klær som var hentet fra Tyskland, men som de ikke var fornøyd med. Etter hvert kom de frem til en måle- og rissemetode som de syntes var pålitelig og lettfattelig. 1885 gav Caroline Halvorsen ut Kjolesømbog, hvor denne metoden lå til grunn for fremstillingen. Boken kom i bruk i alle skoler som underviste i kjolesøm. Senere skrev hun håndbøker om kvinnelig håndarbeid og om strikking og veving. Bøkene var også beregnet på bruk i hjemmene, de fikk meget stor innflytelse, og Caroline Halvorsen gav ut stadig nye, forbedrede utgaver. Etter hennes død 1926 fortsatte kolleger dette arbeidet. Så sent som 1958 gav Den Norske Husflidsforening ut en omarbeidet og utvidet utgave av hennes Håndbok i vevning.

I 1889 fikk håndarbeidsfaget en ny betydning, da Lov om byfolkeskolen gjorde håndarbeid og sløyd til obligatoriske fag. Den kvindelige Industriskole opprettet et tremåneders kurs for lærerinner 1891. Målet var å utdanne og videreutdanne lærerinner til folke- og middelskoler og skape en ensartet håndarbeidsundervisning ved folkeskolene over hele landet. Det ble derfor tatt strengt hensyn til den formen og det systemet skolen la opp til. Caroline Halvorsen underviste ved og ledet disse lærerinnekursene i mer enn 30 år. Det ble i alt 60 kurs med til sammen mer enn 1800 deltakere, som alle førte hennes mønstre og metoder videre. “Caroline Halvorsens vott” var kjent over hele landet. Lærerinnen Signi Trætteberg har beskrevet den som ikke bare en god bruksting, men et mesterstykke og et skoleeksempel på en førsteklasses modell. Både den og “Caroline Halvorsens strømpeberegning” var basiskunnskap for unge kvinner.

Caroline Halvorsen var kjent som en jevn og liketil person med god humoristisk sans, som var godt likt av elevene. Hun fikk Kongens fortjenstmedalje i gull da hun gikk av 1923.”

(Votten det vises til her, er en annen enn den jeg har strikket og som jeg la ut oppskrift på i går. Men som jeg skrev i et tidligere innlegg, har jeg planer om å strikke meg gjennom hele boka, så jeg håper å komme tilbake til den også).
Kilde: Norsk Biografisk Leksikon