Duskedame...

Jeg har bladd en del på Ravelry i det siste, og jeg lurer på en ting: Kan folk lage skikkelige dusker nå for tiden? Jeg lurer litt på det, etter å ha sett mye pjusk på Ravelry.

Da jeg gikk på barneskolen, var det dusker på alle luer og frynser på alle skjerf. Her er Annepålandet med familie på påsketur i 1966 - med solbriller og dusk. (Det kan sikkert sies mye morsomt og historisk om antrekkene forøvrig også, men nå er det dusk som gjelder). Det er meg i forgrunnen.

Utover 70-tallet gikk dusk av moten, men nå er det tilbake for fullt. Det skulle godt gjøres å komme seg gjennom folkeskolen på 60-og 70-tallet uten å ha produsert utallige dusker – hvite til jul, gule til påske. Nå lager barna påskekyllinger av vattkuler i stedet. Jeg vet ikke helt hvor duskene har havnet i læreplanen nutildags, men altså – hva skjer med barnelærdommen? Er skikkelige, håndlagde dusker blitt utrydningstruet? Er de i ferd med å dø ut? Nå får du kjøpt spesielle duskemakere i ulike størrelser - men sannelig sier jeg dere: Spar de kronene og kjøp garn for dem i stedet! Å lage dusker er lett som en plett, gøy er det også – to pappskiver mot hverandre, surr rundt med tråd, klipp opp, knyt – og vips så har du en flott dusk! Det står greit beskrevet i de fleste strikkebøker, og det finnes sikkert forklaringer på YouTube om man leter.

Her er noen tilleggstips: På skolen brukte vi papp fra melkekartonger, men det er alt for stivt. Jeg bruker tynn kartong/stivt papir, f eks fra reklamebrosjyrer – så tynn som mulig, det er lettere å håndtere og lettere å fjerne etterpå. Hullet skal være stort – ca 1/3 av diameteren. Så hvis papplatene er 3 cm i diameter, skal hullet være 1 cm. Er papplatene 6 cm, skal hullet være 2 cm, osv. Det går med en del garn - fyll godt opp! Knuten må være veldig stram, så hvis garnet ikke er sterkt, kan det være lurt å bruke tynn hyssing i stedet. En stuss gjør susen. Til sist må dusken dampes over en kjele med kokende vann – da blir den tett og lubben og fin. Hold dusken med en stekepinsett, pølseklype e.l. så ikke fingrene blir kokt i samme slengen. Og vips – fin dusk! Eller som en amerikansk dame kommenterte på Ravelry-siden min: ”I desire to make pom poms such as these one day!” Maken til fin kompliment har jeg aldri fått hverken før eller siden  ;-)

Da jeg var barn, var det en utbredt sport å nappe tråder fra lueduskene til medelevene og knyte dem fast på glidelåsringen på boblejakka. Det var ofte ring på glidelåsene den gang, eller i hvert fall en kraftig metalldings med stort hull i. Alle som kjenner til duskens anatomi, skjønner jo hva som skjedde med de duskene etter en stund – de gikk jo i oppløsning. Duskene på jakka, derimot, ble lubne og fine, og skulle helst være i flest mulig farger. Etter en vask eller to ble de tovet og steinharde, og det var i grunnen en fordel, for da fikk du ikke ulldotter i glidelåsen hver gang du tok jakka av og på. Og det skjedde utallige ganger hver dag den gang vi hadde friminutt hvert tredje kvarter. Da vi kom på ungdomskolen, ble det slutt på duskene og frynsene og nappingen. Dusker var ut. Luer også. Vi frøs nesten ørene av oss hver eneste vinter, men lue – nei takk. Dette har gitt de aller fleste av oss varig men – i form av at vi innbiller oss at vi ikke kler lue. Ja, du treffer knapt et voksent menneske over trettifem som ikke lever med denne misoppfatning, og fortsatt fryser seg gjennom vinteren. Samtidig treffer du sjelden yngre mennesker som stiller spørsmålstegn ved lua. Lue er topp mote, og – under – duskene er tilbake! Og frynsene også. Gøy!

Det er Dattera som koker dusker på bildet over. I neste innlegg får du se hva vi brukte duskene til.