Sett utenfra...

I dag skal jeg på yoga - det kjennes alltid godt. Etterpå skal jeg dra og stemme - det føles også bra. Jeg håper dere bruker stemmeretten, folkens. Vi bor i et fritt land og kan gjøre som vi vil, det er et privilegium. Men det er ikke lurt å være sofavelger. Når man ikke deltar i demokratiet, kan man jo strengt tatt ikke klage heller, om det er ting man ikke er fornøyd med.

Jeg tenker ofte på hvor heldige vi er som bor i et fritt demokrati.
Og nå vil jeg fortelle litt om sjåfører vi traff i New York.
Det er jo alltid litt spennende å høre hva andre mener om oss. New York er en smeltedigel, der 37 prosent av innbyggerne er født utenfor USA. De fleste sjåførene vi traff, snakket gebrokkent og var tydeligvis fra andre land. Hva mente de mon tro - de som så både USA og oss fra utsiden?

Gule taxier var det overalt. Disse var ved Times Square.

Manhattan er stort, og selv om vi trasket og gikk mil etter mil, tok vi også yellow cabs for å rekke over alt vi ville se (det rakk vi forresten ikke uansett, men det hjalp litt). Taxisjåførene var ikke spesielt talatrengte, og det skjønner jeg godt. Å være taxisjåfør i New York er nok et slit. Ikke spesielt høy lønn, lange arbeidsdager, mye ståk og mas, varm og forurenset luft, lange køer døgnet rundt, høyt tempo og mye stress. De så trette ut, de fleste taxisjåførene vi satt på med. (Likevel så vi ikke en eneste liten kræsj, ingen kjørte inn i hverandre bakfra i kaoset, og det var faktisk imponerende, trafikktettheten tatt i betraktning).

Da var det annerledes med sjåførene som kjørte oss til og fra flyplassen. Vi hadde fått tips om å bestille bil gjennom et limousinbyrå - enkel og grei måte for fire personer med bagasje å komme seg i samlet tropp til og fra hotellet. Disse sjårørene var, såvidt jeg forsto, leid inn av transportbyrået og eide sine egne biler. Det var store og nye, fine SUVer. Lange arbeidsdager her også, men med lengre turer og mindre stress enn kollegene på Manhattan. De virket langt mer fornøyde med tilværelsen - og de ville mer enn gjerne underholde passasjerene sine.

Metropolitan Museum of Art - stappfullt av kunst fra alle verdenshjørner.  Sett av minimum seks timer!

På vei inn fra JFK-flyplassen satt vi på med en russisk sjåfør. Han var ikke helt stø i engelsk, men holdt likevel et strålende foredrag for oss om New York Citys geografi, styresett, transportsystemer og severdigheter. Der fikk vi mye for penga.
- Metropolitan Museum, sa han, det må dere se. - Six hours! You need six hours!
Vi dro på Metropolitan Museum of Art, såklart, men ikke i fulle seks timer, da ville nok hele familien fått kulturoverdose.
- Niagara Falls, det må dere se når dere likevel er i nærheten, mente han, - det er bare 28 miles (eller var det mil??). Sjåføren kjørte ofte turister dit - han hadde vært der 17 ganger (eller var det 70? Sounds so similar).
Dit dro vi ikke, det fikk vi ikke tid til, og det var jo strengt tatt litt utenfor reiseruta vår denne gangen.

Vi fikk også en flott forklaring om veisystemet på Manhattan, om enveiskjørte og toveiskjørte gater og avenyer og fortreffeligheten med dette, og om broene og organiseringen av privat og kommersiell trafikk. Han var i det hele tatt et oppkomme av kunnskap om The Big Apple, og selv om vi hadde lest oss opp på forhånd, var det mye å lære. En god sjåfør er gull verdt.

- Hvor er dere fra, lurte han på. Da vi fortalte at vi kom fra Norge, visste han alt om 22. juli, han kunne til og med navnet på gjerningsmannen, og var rystet og trist over alle de unge liv som gikk tapt på Utøya. Norge er et lite land i en stor og grusom verden, og jeg hadde ikke ventet slik kunnskap og innlevelse fra en yrkessjåfør på andre siden av Atlanteren, det var uventet og rørende.

Central Park, en fredelig plett i en masete by. 

På vei hjem kjørte vi med en sjåfør fra Marokko. Han var egentlig økonom, forstod jeg, men jobben hans forsvant under finanskrisen, og nå var han sjåfør og trivdes tydeligvis bra med det. Vi utvekslet informasjon og erfaringer om skattesystemer og lønnsnivå i Norge kontra USA, om velferdsordninger, forsikringer og hva det koster en familie å utdanne sine barn. Vi lærte mye om både Marokko og USA på turen.

- Norway is the best place to live, informerte han oss. Han hadde ikke fått med seg at vi nå er forbigått av Finland, men en andre- eller tredjeplass er jo heller ikke å forakte. Vi kjente litt på det der vi satt.

En god sjåfør er gull verdt. Så fløy vi hjem til The best place to live.
Husk å stemme!
Og ha en fin mandag!