Søndagstur - på en mandag...

I min grønne ungdom gikk jeg hver vår under naboens blomstrende hegg på vei til skolen. Det var et sikkert vårtegn. Den blomstret så voldsomt og duftet så intenst at jeg ble helt svimeslått.

Duften av våt skogbunn og løvsprett og friske granskudd er et annet sikkert vårtegn, og søndagstur i skogen har alltid hørt våren til. Det går like bra på en mandag, pinse som det er. Jeg kan ikke tenke meg noe som er mer vårlig enn lysegrønt bjørkeløv. Vi hadde en labrador en gang. Hunder er vel ellers ikke kjent for å beite, men om våren spiste hun bjørkeknopper av hjertens lyst, rett fra kvisten - det var tydelig at det var friskt og godt. Sikkert fullt av antioksidanter også, i den grad labradorer er opptatt av slikt.

Når man vokste opp på en gård i innlandet, med skogbruk og søndagstur, og i tillegg bosatte seg et halvt steinkast fra skogen i voksen alder, og elsker trær - ja, da kan man ikke unngå å legge merke til at det er usedvanlig rikelig med skudd på grantrærne i år. Stikk nesa nedi og nyt duften! Ingen parfyme slår dette. Granskudd skal visst være en delikatesse. For elg, kanskje? Jeg har i hvert fall aldri fått det servert. Men granskuddgele skal etter sigende være godt til vilt, og man kan lage saft - se her. Ser unektelig fristende ut!

Jeg er nærmeste nabo til svarte skauen. Dette er "min" skog:

 

Her er det ingen veier eller brede stier, her er skogbunnen dekket av røtter og stein, og der er reneste step-timen å tråkke rundt her. Mykt og godt er det også, det fjærer når man går. Fin trim og godt for ryggen.

Vi var på tur i dag. Jeg fortapte meg i Våren. Det tok lang tid, med kamera rundt halsen og gjørme opp til knærne. For noen dager siden så jeg bekkeblom i skogen, den ville jeg gjerne ha bilde av. Og plutselig var hele skogbunnen full - det var som tusen strålende soler:

 

Tidligere var det nesten ingen blomster i skogen her, men det er i ferd med å endre seg. Det er spennende å følge med på endringene i skogen år for år. Da vi flyttet hit for 20 år siden, fantes nesten ikke hvitveis. Nå er det tette tepper enkelte steder.

På skyggefulle steder er hvitveisen fortsatt like fin - om ikke alltid like hvit.
En annen liten skatt som nesten ingen kjenner til, er maigull, en liten tass som vokser i bekker og grøfter. Det er de små, gule greiene i midten som er selve blomsten, det grønne rundt er bladene.

Maigull vekker barndomsminner hos meg, fra tiden da vi hadde herbarium på skolen og jeg trålet grøfter og skogbunn for å samle objekter til samlingen. Mange så på dette som et slit, men jeg likte det og lærte mye nyttig. Dagens skolebarn vet ikke en gang hva et herbarium er, og ser ikke forskjell på blomstene. Til gjengjeld lærer de mye annet rart som vi ikke kunne. Men det er nå litt trist da, det med blomstene, syns jeg.

Det blir blåbær i år også, bare se:

Rikelig med blomster på blåbærlyngen. Og bare det ikke blir frost, eller snø, eller for varmt, og passelig med regn, ja - da blir det et fint blåbærår i år! Ønsker dere alle en finfin tirsdag!