Utstyr til en grå mus…

Sjalet mitt er ferdig, og Dattera stilte velvillig opp som modell. Én tråd Inca Alpakka fra Rauma og én tråd Plumet mohair og heklenål #6. Det ble et veldig luftig, veldig mykt og veldig varmt sjal – og jeg er veldig fornøyd.

Dette er et sjal heklet på enkleste måten. Noen har spurt hvordan. Da jeg så modellen i en lokal garnbutikk, falt jeg pladask og spurte etter oppskriften, men det fantes ingen. Damen hørtes litt overrasket ut – alle vet vel hvordan man hekler et sjal på enkleste måten? Ikke jeg, så damen forklarte meg hva hun hadde gjort, sånn cirka. Jeg ni-stirret på modellen og spurtet (eller råkjørte, ettersom det ikke var i gå-avstand) hjem og heklet en prøvelapp. Og så heklet jeg sjalet.

Sjalet er heklet ovenfra og ned. Det er god psykologi - radene blir kortere og kortere og det går raskere og raskere. Jeg heklet ganske løst for å få det lett og fluffy – og det ble det. Legg opp en rad luftmasker så lang/bred som du vil ha sjalet – jeg ville ha det like bredt som ”vingespennet” mitt. Antallet må være delelig på 3. Jeg la opp 201 lm. På første rad hekles 3 st i hver 3. lm. På resten av radene hekles 3 st i hullene på raden før (uten lm imellom). 1 dst og 4 lm på slutten/begynnelsen av hver rad.

Jeg heklet ingen kant rundt – men det kan man jo gjerne gjøre, en rad fm rundt det hele vil gjøre det fastere. Men jeg antar at sjalet vil sige litt, og ville derfor ikke ha noen stram ramme rundt. I stedet heklet jeg en skjellbord i dobbelt Plumet rundt kantmaskene slik: 1 st – 3 dst – 1 st. 1 fm mellom hvert ”skjell”. Det er fleksibelt om sjalet skulle sige.

Florlett - og litt hårete...

Fordelen med hekling, slik jeg ser det, er at det ikke er så nøye – man hekler litt her og der etter som det passer, og mangler det en maske, er det bare å lage en ny der og da, og omvendt – blir det for mye og arbeidet bulker seg, er det bare å hoppe over litt her og der. Derfor trenger man jo egentlig ikke noen oppskrift, bare en slags idé om hva man skal gjøre.

Sjalet veier 325 gram, men det kjennes likevel lett som en fjær. Det gikk med ca 5 nøster av hver garntype – det ble altså et ganske dyrt sjal. Til gjengjeld får man mye kos for pengene!
Og sannelig – jeg har pulsvanter som matcher! Disse ble ferdige i fjor og er fra min rikholdige samling av pulsvarmere/pulsvanter/halvvanter o.l. Også i grå alpakka – strikket etter et gammelt mønster i et Sandneshefte fra 1970-tallet, men mønsteret – havskum med fletter – er mye eldre enn det, og jeg har også sett det i et Sandneshefte av nyere dato. Dette er altså ikke bare vintage, men en klassiker!











Opprinnelig et vantemønster, men her ble det altså pulsvarmere. Mønsteret er ikke ulikt Sundagsvottene, som jeg strikket etter Strikkepanjas mønster sist vinter. Alt i tynn alpakka – et deilig og mykt alternativ til Finull, Sisu og lignende tradisjonelle vottegarn. Nå må jeg kanskje ha en lue som matcher?

Grått - til en grå mus... ;-)

O jul…

I dag er det nøyaktig fire mnd. til jul. Noen er smarte og tenker på jula i god tid – i motsetning til de fleste av oss - som blir tatt på senga, år etter år. Vi som strikker har lett for å undervurdere oss selv litt, og tenke at det vi lager ikke er noe særlig verdt. Slutt med det, folkens! Her er noen av mine gaveidéer, og selvfølgelig skal jeg starte tidlig i år – og bli ferdig i god tid, så jeg kan sitte tilbakelent i desember og se på dem som fortsatt stresser rundt, mens jeg nyter min marsipan og min jule-te. Jeg gleder meg. Joda.

For ham: Dette er hentet fra Aftenposten før helgen – nytt på klesfronten når nettene blir lange og kulda setter inn. Blant annet fingervanter til menn som skal håndtere mobil og ipod og nøkler og minibankautomater – og som vi ser, billig er det ikke. Disse strikker jeg lett etter vanteoppskrift fra arkivet og med orange og mørkeblått merinogarn som jeg nettopp har bestilt fra den nye nettbutikken til Pickles. Orange lyser opp i landskapet og blir forhåpentligvis ikke glemt igjen på bussen allerede i romjula. Mykt garn – tøffe farger. Dette blir fint!

For henne: Pulsvarmere er en finfin gaveidé. Jeg ble veldig forelsket i Tant Koftas UddMuddar. Jeg strikket mine i Drops Alpaca og Plumet, og er veldig fornøyd med dem. Har flere nøster alpakka på lur. Det blir fint!

Ellers er jo Frk. Badegakks kabelvanter den perfekte gave. De er raske å strikke, sitter godt og er gode å ha på. Jeg har strikket dem tidligere av vanlig norsk sportsgarn – og da ble de superspenstige, men kanskje det blir alpakka i år? Merino? Cashmerino?

For alle: Blueberry Waffle sokker – oppskrift her og garn her. Det er første gang jeg prøver dette nye sokkegarnet – som heter Sterk - fra Du Store Alpakka, og sokkene er nettopp ferdige. En super oppskrift – lette å ta av og på, sitter godt uten å stramme. Garnet er mykt som smør og lett å strikke av – i en blanding av merino og alpakka, pluss litt nylon til forsterking. Med pinner 3,5 går det raskt unna på et par kvelder. Det gikk med to nøster til et par. Garnet kommer i mange fine farger – hvis alle i familien får hver sin farge, slipper vi å sloss. Dette blir en super gave her oppe i det kalde nord! Men disse er mine!


Ellers er det alltid noen som ønsker seg selbuvotter eller grytekluter. Som oftest går ønskene i oppfyllelse. Joda - det blir nok jul i år også. Men ikke enda.



PS: Joda, jeg vet at julaften er den 24. desember. Jeg la ut innlegget den 24. august, men siden jeg hadde logget meg på før midnatt, mens det fortsatt var den 23., står det øverst her at den 23. august = nøyaktig 4 mnd til jul...

Hakking, tunisisk hekling, krokning…

- kjært barn har mange navn.

Jeg lærte å hakke av moren min da jeg var liten, men det ble aldri noe fart i sakene, så sist vinter gikk jeg på hakkekurs hos Stella hos Du Store Alpakka. Det var gøy, og jeg hakket en hel del i vinter. Det første som ble ferdig, var disse pulsvarmerne. Det neste var dette røde skjerfet, som har ligget i strikkekurven siden april og ventet på fotografen. Begge deler er hakket flatt, i en struktur som på engelsk er kalt Tunisian Knit Stitch, har jeg sett på Ravelry. I Solvor Hofslis bok ”Hakking” kalles den Strikkeeffekt. Teknikken er som i vanlig hakking, man bare stikker nålen gjennom arbeidet på en litt annen måte. Jeg syns dette gir en veldig fin effekt. Det ligner til forveksling på strikking (glattstrikk), men mens strikking gir et ganske tynt og tøyelig tekstil, gir hakking et tykkere, tettere og temmelig fast resultat. Begge deler har sine fordeler og ulemper, selvfølgelig. Hakking holder fasongen bedre, og jeg syns derfor det egner seg særlig godt til skjerf, halser, luer og lignende.

Jeg traff Solvor Hofsli på en husflidsmesse på 90-tallet, og hun viste meg rundhakking, det hadde jeg aldri sett før. Jeg angrer som bare det på at jeg ikke kjøpte boken hennes den gangen. Den er et nyttig oppslagsverk for den som vil hakke. Nå er den selvfølgelig utsolgt fra forlaget og helt umulig å få tak i. Hallo, forlaget, på tide med et opptrykk!!!!

Er det noen som har denne boka, og ikke bryr seg om den – hakking er tross alt for spesielt interesserte – så meld fra til meg! Jeg bytter i garn eller hva som helst!

Hadde jeg bodd i Sverige, skulle jeg sannelig ha gått på kurs hos Eva i Stäket. Tenk å kunne hakke sånne mønstre. Synd ingen har sånne kurs her i Norge. Jeg leser forresten en god del svenske blogger. Svensk er jo greit for en nordmann å forstå, men nesten alle håndarbeidsrelaterte teknikker har visst andre navn på svensk. Dansk, derimot, er ganske likt norsk. Her er en ørliten norsk - svensk - engelsk ordliste. Skulle gjerne hatt den mer komplett. Kom gjerne med korreksjoner og innspill!

strikking = stickning = knitting
hekling = virkning = crochet
pjoning = smygmaskvirkning = ??
hakking = krokning = tunisian crochet
gimping = gaffelvirkning = hairpin crochet
tvebåndstrikking = tvåändstickning = twined knitting?



Skjerfet har jeg hakket i Mirasol fra Du Store Alpakka, et ypperlig garn for hakking, med hakkenål 3,75 (det var det jeg hadde, #4 hadde sikkert vært like greit). Fargen er den håndmalte røde nr 2071. Den ser kanskje litt unnselig ut i hylla, men gir et utrolig lekkert fargespill i det ferdige plagget, som antakelig ikke kommer godt nok frem på bildene – det går fra melonrød, via sinober til dyprød og over i cerise, hele spekteret av rødfarger. Jeg er litt forelsket i denne fargen, og bruker den gjerne igjen – i et blondestrikket sjal for eksempel, det hadde vært flott. Jeg har strikket votter i det også, rødfargen ble enda friskere sammen med hvitt. Det hadde sikkert blitt fint i den grå håndmalte også. Skjerfet veier 165 g, altså ca 3 ½ nøste – ganske mye, men hakking er jo tett og kompakt. Bildene ble tatt i sen aftensol og er litt blasse. Rødfargen er mest riktig på det øverste bildet, i hvert fall på min skjerm.

Oppskriften er sikkert kjent blant de fleste bloggere – det er Karius-skjerfet i hakke-versjon. Da jeg søkte på Karius på Ravelry, kom Baktus-skjerfet opp. For de som ikke vet, er Baktus-skjerfet et trekantskjerf i rettstrikk. Karius er det samme skjerfet, men i glattstrikk. I glattstrikket utgave vil jo kantene rulle seg inn, men med hakking blir det helt flatt – ingen rulling. Jeg vurderer å sy på en rød rose i hver ende, men de kommer litt i veien når man skal knyte, så jeg er ikke så sikker på det.

Alt i alt: Hakking er gøy, deilig mykt skjerf, det blir mer hakking!

Oooops…

- hva skjedde her da???

Haha, dette så jeg ikke. I min iver etter å få sokkene ferdige og fotografert – det er som kjent litt langdrygt mot tåa på sokk nummer to – må jeg ha mistet en maske. Merket ingen ting jeg, før jeg nettopp skulle sjekke om det funket å dobbeltklikke på bildene på bloggen for å se dem i stort format. Det gjorde det, ja.

Høl i sokken! Man trenger jo ikke forstørre bildet en gang for å se det. Jaja, her må det fikses. Men jeg gidder ikke ta nye bilder. De står på Ravelry også, haha. Nå er det sikkert ingen som studerer sokkene mine med lupe, men denne feilen var jo ganske åpenbar - og sånn rent generelt kom jeg til å tenke på flg. meget interessante spørsmål: Er folk for høflige til å si fra, tro? Det kan man alltids filosofere over. Ville gjerne hatt beskjed jeg, før hele sokken raknet…

Kameraet er mitt tredje øye.

Let’s talk about love igjen…

På denne dag har Mannen og jeg vært gift i 21 år. Det er ikke mye love her på bloggen, men en gang i blant sniker det seg inn. I Oslo og Akershus skiller bortimot 50 prosent lag, men vi har holdt koken. I rasende fart har de passert, årene, med gode og onde dager hulter til bulter. Det har vært flest av de gode – vi har vært heldige. Mannen studerte brudebildet i går og konstaterte fornøyd at han så yngre ut i dag enn for 21 år siden. Sant nok. Hun andre på bildet ble ikke kommentert… Da Sønnen var liten og vitebegjærlig, lurte han en dag på dette brudebildet, med Pappa og ”den damen” på. Det var meg, det. Akk ja, årene har gått så altfor fort. Eller som Dattera uttrykte det en gang da hun var liten og søt: - Årene ble for mange…

There Ain’t No Cure For Love… Nå går vi for gull, og jeg fikk en kjempebukett med vakre roser til frokost – med mange knopper i.

Blått & rødt...

Oppdaget nettopp at jeg bare har strikket blå sokker i år. Merkelig, jeg som nesten ikke har blått sokkegarn...

Her er Merino Lace Socks fra boken Favorite Socks fra Interweave. Fin bok, fin oppskrift. Sokkene er elastiske, flott passform, sitter godt - det er viktigste kriterier for å få Godkjent av meg. Strikket på pinner 2,5 med Opal sokkegarn i en fin, ørlite grann melert lyseblå farge. Det gikk med ca 75 gram.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om Opal-garnet. Helt greit garn, mange fine farger - jeg foretrekker de ensfargede, lett å strikke av, viser maskemønster tydelig og fint, mykt og godt, og sikkert slitesterkt, ettersom det er forsterket med 25% nylon. Jeg har alltid trodd at Regia og Opal var omtrent det samme, men jeg foretrekker Regia, det gir et jevnere og penere strikket tekstil. Men - Opal er helt ok det også. Spesielt fargene.

Sist, men ikke minst, litt rosebilder fra hagen. Bildene ble litt blasse, det kan muligens skyldes aftensolen. Nesten ingen roser vil vokse her hos meg - men Sympathie vil. Litt motvillig, riktignok, men i år - med en av de skaleste somrene på lange tider - har den plutselig boblet over av energi og levert drøssevis av store, fine roser i store, fine klaser hele sommeren igjennom - til tross for bladlus, noen hvite insekter, rust, mark og ellers alt som måtte finnes av utøy og sykdommer. Vanligvis blir den dullet litt med, ettersom den står rett foran døra, stusset, gjødslet og vannet med lunkent vann. Men i år har den gått for lut og kaldt vann - og sånn gikk det. Kanskje det skyldes at den har fått litt kaffegrut i ny og ne? Jeg leste nemlig et kjerringråd om at rosene likte kaffe, og at kaffegruten var fin jordforbedring. Ikke vet jeg, men rosene blomstrer - og dufter!

Akkurat her, akkurat nå...

Det skjer faktisk en del på strikke- og heklefronten her, men ikke så mye å blogge om akkurat nå. I går kveld lot jeg kameraet, mitt tredje øye, ta en sveip rundt i stua - og her er litt av hva det så:

Først og fremst - pakke i posten fra Janette!!! Dette er den første PIF-gaven jeg har fått i hele mitt liv. Nydelig innpakket - og sjekk de øredobbene da! Bestemorruter i tynt-tynt garn - de måler bare 3 1/2 cm. Såååå søte - takk Janette! Og sommerlige maskemarkører, de inngår nå i min meget eksklusive samling av håndlagde maskemarkører fra fjern og nær og sitter allerede på et par sokker. Tusen takk til Janette!!!

Alle som har prøvd å ta bilde av seg selv med lue på, vet hvor vanskelig det er. Øredobber stiller i samme klassen. Her er hva jeg fikk til etter ca 500 forsøk. Og de matcher jo husveggen!

Jeg syns egentlig det er litt gøy med sånne bilder - det ene verre enn det andre. I stedet for å slette dem, skal jeg arkivere dem og lage en utstilling på slutten av året...

Her ligger garn på rekke og rad og venter på å bli striper i Uppifrånochnerkoftan. Det nærmer seg mål nå. Det er et veldig koselig prosjekt å strikke på, og siden det fortsatt er sommer (hele 14 grader i sola i dag...), har det ingen bråhast. Og jeg liker fargene!

En kjapp titt ned i heklenålpennalet mitt - mine favorittheklenåler fra Clover, Prym og Knit Pro. Det er noe annet å hekle med enn de gamle, tynne metallnålene, det!

Fin sokkebok og sokker i finfint merinogarn fra HazelKnits. Sokkene heter Retro Rib Socks og oppskrift og garn matcher perfekt. Dette er den første sokken.

Det er en god del sokker på pinnene nå - det er så mange fine garn og enda flere fine oppskrifter! Siden vi bor i et kaldt land langt mot nord, melder snart behovet seg for litt tykkere sokker. Jeg kunne ikke dy meg og måtte prøvestrikke det nye sokkegarnet fra Du Store Alpakka - Sterk heter det. Deilig og mykt, godt å strikke med og kommer i mange fine farger - jeg greide nesten ikke å velge. Pinner 3 1/2. Jeg vet jo ikke hvordan det arter seg i bruk - men det ser lovende ut. Bilde følger når sokkene er ferdige.
Og dett var dett for i dag - ha en fin kveld!

Vi turer igjen…

Tur VII – fredag
I går var jeg på bærtur med en god venninne. Jeg hadde hørt rykter om et fint blåbærsted, og det stemte. Det var masse store fine blåbær der, og bringebær også. Men jeg sier ikke hvor! Gode bærsteder skal man ikke røpe. Vi greide ikke å gi oss før mørket falt på og fingrene var stivfrosne. Og blå! -- Eller lilla, for å være helt korrekt. Nå har jeg dokumentert syv turer - alle bortsett fra den siste i skogen nær meg, og jeg anser derfor oppdraget for utført. I dag, lørdag, bøtter regnet ned, og det er deilig å sitte innendørs og kose seg. På den positive siden: I dag tordner det ikke - det er godt!

Vi snakket om vær og vind, som nordmenn alltid gjør, om felles venner, foreldre og svigerforeldre og enker og alderdom, og vi ble enige om å ta godt vare på hverandre når vi en gang blir gamle og gode. Det fikk meg til å tenke på en søt, gammel dame jeg ble kjent med en gang. Nå er hun ikke mer, slik er livets gang.

Hun fortalte om venninnene sine, som hadde holdt sammen i alle år gjennom tykt og tynt. Etter hvert ble de gamle, men de satte fortsatt pris på et godt glass vin og godt selskap. Et år var det julebord hjemme hos en av dem, med god mat og drikke. En av damene ble søvnig av dette, og duppet av etter middagen, det kan jo skje den beste. Hun skled av stolen og forsvant under bordet. De andre gode venninnene lot seg ikke merke med dette, de ville nødig gjøre henne forlegen. Etter en kort lur var hun god som ny, krabbet opp på stolen og deltok videre i selskapet som om ingen ting hadde skjedd.

Jeg synes historien er både søt og rørende. Sånn håper jeg det blir for oss også – en gjeng søte, gamle damer med omsorg for hverandre, hvite krøller og god vin i krystallglassene. Kanskje tar vi en snus også, om vi skulle føle for det. Og vi har mange gode historier på lur.

Et innlegg til bringebærets pris…

Vill bringebær er min absolutte favoritt blant bær. Det er enda bedre enn molter, syns jeg. Så derfor et innlegg til bringebærets pris.

Da jeg var liten, in the good old days, hørte bringebærplukking de milde, lyse sommerkvelder til. Fluene surret og myggen beit, kanskje hadde vi kaffetermos med, og var det ekstra varmt, dro vi kanskje og badet etterpå. Scenariet minnet mye om stemningen fra Bakkebygrenda (Bullarbyn, for svenske lesere), min barndoms yndlingslitteratur.

Tur V – onsdag

Da jeg skulle ut på tur og plukke bringebær på onsdag, ble jeg stoppet av regn og TORDEN – ikke bare én, men to ganger. Jeg har livet kjært, og går ikke i skogen blant høye trær mens lynet gnistrer. Etter to fremstøt ga jeg opp. Kort sagt – det ble ingen tur på meg på onsdag.

Tur VI – torsdag

Det samme skjedde på torsdag – så snart jeg nærmet meg gummistøvlene, satte det inn med regn og torden. Det er da usedvanlig mye tordenvær i år til august å være? Uansett, det varte ikke så lenge, men vått ble det. Og det er et faktum: Uten hund blir det dårlig med turer i dårlig vær.

Hadde det ikke vært for Lise, ville det nok ikke blitt noen tur på meg på torsdag heller. Men – tur ble det, og i motsetning til barndommens turer, ble denne kort og kald.

Finner du et fint bringebærfelt, kan du gå og høste flere ganger. Med normalt vær og normal sommertemperatur passer det med 2-3 dagers mellomrom, da er det stadig ny moden bær. Nå er verken været eller temperaturen særlig normal for tiden – både bær og kart mugner på kvisten av alt regnet, det er et sørgelig syn. Og temperaturen – vel, det er første gang jeg fryser på fingrene på bærtur. Votter hadde vært tingen på en dag som denne… Det var så vidt jeg greide å ta bilder.

Mange liker ikke å plukke bringebær, fordi det alltid er så mye brennesle. Villbringebær, tistler og brennesle hører sammen. Trikset er gummistøvler og lange bukser. (Og når det er 12 grader, er lange bukser det naturlige førstevalg…). Først tråkker man ned brenneslen, så plukker man bærene. Og selv om brennesle visstnok inneholder samme stoff som brennmaneter, slutter jo brennesleblemmer å brenne etter et kvarters tid, så det er ikke så farlig om man brenner seg litt, det går over før man kommer hjem og får smurt på noe lindrende. Andre klager på marken. Bringebær og mark hører også sammen. Lar du spannet stå med lokket på en liten stund når du kommer hjem fra turen, kommer marken opp til overflaten og kan plukkes vekk. Da vi var små og klagde over marken, slo moren min fast at den marken hadde levd kun av bringebær og ergo smakte den bringebær, og ingen døde av en bringebærmark eller to. Og det er jo sant, sann. Og hvem vet hva som er i den maten vi kjøper… ;-)

Fordelen med bærtur i regn og kulde, er at mygg, fluer og ilter veps glimter med sitt fravær. Hvor er de hen, mon tro?

Bringebær er godt, vill bringebær er enda bedre, og kan brukes til så mangt. Fryst hel kan den brukes til smoothies utover vinteren, eller den kan røres til syltetøy og fryses. Min favoritt er bringebærsaus. Jeg er ikke så glad i tradisjonell rød saus, det blir litt for klissete for min smak. Men riskrem med bringebærsaus er himmelsk, og fast dessert på julaften hos oss. Søt riskrem med vaniljestang er den perfekte match til frisk og litt syrlig bringebærsaus med masse bringebærsmak.

For mange år siden hadde jentegjengen julebord hos meg. Jeg husker ikke helt hva hovedretten var, muligens sild og smakebiter på diverse julemat. Til dessert var det riskrem med bringebærsaus. Hva skjer når jenter møtes? Skravling – eller kalking, som noen kaller det. Praten går i godt selskap med gode venner rundt et bord. Støynivået var nokså høyt, kan jeg huske. Men da desserten kom på bordet, ble det helt stille. Litt klirring fra skjeene, det var alt. Etter stund kom det fornøyd fra A frå Vestlandet: - Det e sausen så gjer susen!

Det har vi ledd godt av mange ganger, og her kjem oppskrifta. Jeg hiver den like godt inn i Stubbetufsas Markens grøde-konkurranse.

Bringebærsaus

1 liter bringebær, helst villbringebær
8 ss sukker eller melis (melis løser seg opp lettere)

Mos bær og sukker i hurtigmixer/blender. Press det gjennom en sil så stenene siles fra.
Sett sausen i kjøleskapet, og server til riskrem. Siden sausen er litt sur, kan riskremen gjerne være søt og god, kokt med vaniljestang og blandet med godt med krem.
Dett var dett – det enkle er ofte det beste.

Sausen kan selvfølgelig brukes til all slags dessert – for eksempel er Nøttekake + vaniljeis + bringebærsaus en sikker vinner.

Jeg kommer ikke på én eneste negativ ting å si om bringebær – annet enn de stenene du får i tennene da…

Det er leeenge siden det har vært noe håndarbeid i denne håndarbeidsbloggen. I dag fant jeg igjen et bringebærrødt skjerf i strikkekurven – fiks ferdig, mangler bare bilde, og slik ser Uppifrånochnerkoftan min ut for øyeblikket. Elendig foto, men Koftan blir så bra så. Jeg strikker rundt og klipper opp til slutt. Fortsettelse følger…

Hei hå, nå er det tur igjen…

Tur IV – tirsdag

Tirsdagens turplan var en slags ønskereprise av mandagen – for som den superhusmor jeg er (spøk :) ), må jeg jo få syltetøyet i hus! Dronningsyltetøyet ble så godt, så mer av samme sort var planen.

Denne gang beveget jeg meg litt lenger inn i skogen, i håp om bedre fangst. Det dufter av høst i skogen nå. Det dufter rent og friskt også – etter alt regnværet.

Jeg har gått her tusen ganger før. Men jeg har ikke pleid å ha med meg kamera. Nå måtte jeg jo produsere noen bilder til bloggen, det er jo en del av Lises utfordring: Blogging med bilde(-r). Når man fotograferer, ser man plutselig verden med nye øyne.


På kjente stier. Dette er stien inn i ”min” skog. Det er den reneste step-timen å tråkke opp og ned her, blant røtter og myrhøl og kvist og kvas. Men det lukter bedre...
















Høyt henger de… Dette skal forestille rognebær, og ganske mye av det også. Betyr det snørik vinter? Eller var det omvendt? Og se – blååååå himmel! Et sjeldent syn i disse regntider.

















Her går stien – ned, og opp, mellom disse trærne. Her har vi klatret mang en gang i årenes løp, med livet som innsats. Det føles i hvert fall sånn...
















Det er ikke mye blåbær i år, og de vanlige blåbærtuene står nesten tomme. Men hist og pist, innunder trær, ved myrer og i enkelte skråninger er det ett og annet ris med mye bær på. Dessuten er sesongen litt på hell her.


Joda, det er blåbær i år også. Men jeg sier ikke hvor!















Tilbake til sivilisasjonen – fra krokete sti til asfalt og tettbygd strøk. Og litt bær ble det da. Pluss en fin, liten tur i kjent terreng.


Jeg tok en svipp hjemom for å sette fra meg blåbærene, før jeg skulle ut og plukke bringebær. Hadde jeg tenkt. I stedet ble vi overfalt av et kraftig regnskyll, en haglbyge og tilhørende brumlende tordenvær. Det ble mye vær på én gang! Så det ble ingen bringebærtur på meg. I stedet frøs jeg ned hel blåbær til pannekaker og smoothies utover vinteren. Godt det også! Men i morgen, kanskje…

Helt på bærtur...

Tur III – mandag

Regnet hadde pøst ned hele mandagen, inkludert et buldrende tordenvær, og jeg hadde nettopp satt en gjærdeig - da jeg leste på Lises blogg om utfordringen hennes. Jeg hoppet sporenstreks i gummistøvlene og strøk på dør - mens deigen sto igjen på benken til heving. Jeg bor skviset inn mellom skogen og Oslo, med én fot i hver leir, så å si. Setter jeg venstrefoten ut først, kommer jeg rett ut i skogen. Siden det har regnet og regnet og regnet, har jeg ikke fått sjekket hvordan det er med bær i år. Jeg har vokst opp med bærpelling – sommer og bær hører sammen for meg. Det man før gjorde av ren nødvendighet, gjør vi nå for kosens skyld. Vi er heldige. Jeg tenker ofte på det når jeg rusler omkring og plukker bær sommerstid – man rekker i det hele tatt å tenke en hel del mens man plukker bær, det er meditativt og kan anbefales på det varmeste.

På bærtur: Jeg ble positivt overrasket – det er godt med villbringebær i år. Ingen andre i omegnen plukker bring – jeg får ha den helt for meg selv. Det hadde sluttet å regne, men alt ble klissvått, kameraet også - så bildet ble litt slørete i mataukens tjeneste. Pytt pytt. Våt bær går helt fint – bare den ikke blir stående for lenge, da mugner den fort. På null komma niks hadde jeg plukket plastburken jeg hadde med full. Så gikk jeg opp i blåbærskogen like ved – men det er praktisk talt ikke blåbær her i år. Jeg fant noen få bær, store og fine. Og så måtte jeg jo ta noen bilder til bloggen.

En slags topptur: Rett bak husene her er et målepunkt slått ned i berget på det høyeste. På kartet står det 269 m.o.h. Ikke noe høyt fjell altså, men det er sannelig stupbratt nok ned på baksiden likevel. Da vi flyttet hit for 20 år siden, var det flott utsyn over Oslo herfra. Nå ligger byen gjemt bak trærne – og tåka.

En slags sopptur: Jeg har ikke mye greie på sopp, men jeg kjenner da igjen en fluesopp når jeg ser den. Se så flotte – man blir nesten fristet til en bit!

Det blir tre ting det - alt sammen på under en time! Deretter fortet jeg meg hjem og bakte ut deigen, som var ferdig hevet. Mens rundstykkene sto til etterheving, lagde jeg dronningsyltetøy. Teoretisk sett består dronningsyltetøy av like mengder villbringebær, blåbær og sukker, og skal koke – det er en gammel og god oppskrift. Stubbetufsa har en konkurranse om mat fra markens grøde, og her er mitt bidrag:

Dronningsyltetøy: Mitt dronningsyltetøy består av ulike mengder villbringebær og blåbær, mest bring, siden det var det naturen hadde å by på i går. Til en halvkilo bær bruker jeg ca 100 gram sukker, det holder i massevis, og får frem den gode, syrlige smaken av vill bringebær. Jeg pleier å ha i en ørliten dæsj Certo frysepulver også, så syltetøyet skal holde seg disiplinert på brødskiva. Så moser jeg det med stavmikseren, siden det er noen i familien som ikke liker klumper i syltetøyet. Og vips – ferdig! Ingen koking for meg, takk, rårørt syltetøy har mye friskere smak. Jeg innbiller meg at det er sunnere også, men sikker er jeg ikke. Passer utmerket både som pålegg, til pannekaker og vafler, og til dessert - med vaniljeis for eksempel.

Og så ble det ferske, grove rundstykker med nyrørt dronningsyltetøy til kvelds. Nam! Takket være Lise. Det ble litt syltetøy til fryseren også – en overflodens aften!

Ut på tur, aldri sur…

I et øyeblikk av lettsinn meldte jeg meg på Lises utfordring – å gå en tur hver dag denne uken, og blogge om det.

Tidligere hadde vi hund, en sprek og sportslig labrador som krevde mye mosjon. En dag vi var på tur ut i høljende regnvær, i full regnmundur og klissvåt pels, møtte vi naboen på vei hjem fra jobb. Hun mente vi var heldige som kom oss ut på tur i all slags vær. – Det er da bare å ta på seg regndressen og gå ut det, tenkte jeg i mitt stille sinn. Men – det blir ikke til det uten hund. Derfor kom Lises utfordring beleilig.

Tur I - lørdag

Jeg begynner med turen på lørdag, selv om det strengt tatt er tjuvstart, ettersom Lises utfordring ikke kom før på søndag. Men tur er tur.

Vi kjørte Dattera ”hjem” til skigymnaset høyt oppe i den norske fjellheimen etter sommerferien. Norge er et vakkert land, og skolen hennes ligger midt i smørøyet – høyt og herlig mellom høye fjell og mye vakker natur. Dette er et eldorado for turgåere, skiløpere, alpinister, skibums og syklister – og bobilturister. Har aldri sett så mange bobiler – og fra så mange land – i hele mitt liv, jeg.

På lørdagen ville Mannen og jeg gå en tur, og bestemte oss for en rute til nærmeste fjelltopp, 1068 m.o.h., med fine stier, tydelig blåmerking – og masse varder.














Halvveis oppe i bakkene ble vi tatt igjen av Dattera m/ venninner på treningstur. Etter å ha drukket opp vannflaska vår, forsvant de videre i racerfart opp fjellsida – vi så bare de fargerike trøyene deres oppi steinrøysa. Da vi kom til toppen, var de på vei ned – etter å ha skrevet seg inn i topptur-boka.
Her er Mannen flankert av fire spretne jenter på toppen. Dattera i midten.






Her er toppvarden. Men det var fult av varder overalt langs ruta vi gikk. Mannen og jeg fortsatte en runde i turisttempo og nøt utsikten og den vakre naturen – og oppholdsvær! Jeg kunne med glede konstatere at formen ikke var fullt så elendig som jeg hadde fryktet på forhånd. Etterpå kunne jeg konstatere noe jeg hadde glemt, nemlig at man blir utrolig trøtt av frisk fjelluft. En flott tur!












Jeg rakk å strikke litt også – Merino Lace sokk #1 ble ferdig, mer om det senere når begge sokkene er klar.











Tur II – søndag

Vi tok stolheisen opp i alpinanlegget – interessant å se hvordan Datteras hvite verden arter seg sommerstid. Der var det mange fotturister, som oss, og noen syklister - som syklet ned alpinløypa. At de tør!? Det var mye krekling og en god del blåbær i fjellet – men vi hadde verken med oss pellere eller spann, så det ble ikke noe bær på oss. Hadde vi hatt det, kunne vi for eksempel lagd kreklingsaft, som er noe av det beste som finnes på denne jord.







Her raster vi i en ur langt oppi alpinbakken. Etterpå gikk vi ned igjen. Litt juks – men det er sannelig slitsomt nok å gå ned en så lang og bratt nedoverbakke, fikk nesten litt vondt i knærne jeg. En fin tur med masse utsikt, ganske fint vær og enda mere frisk fjelluft. Etterpå dro vi hjemover, Mannen og jeg, til det røde huset vårt i skogen.

UddMuddar...

Jeg er veldig svak for alpakka. Og tror du ikke jeg hadde flaks og vant nydelig, lyseblå babyalpakka hos Tant Kofta da hun feiret 1-årsdag på bloggen sin! Det er en god skikk, syns jeg, å lodde ut vakkert garn når noe skal feires - og ekstra stas er det jo når det er jeg som vinner. Og ikke nok med det - Koftan feiret med et nytt mønster - på UddMudden.

Tant Koftas blogg er en feelgood-blogg der triveligheten rår. Koftan er kjendis i strikke-Sverige - det er hun som har lært halve Sverige + noen nordmenn å strikke Uppifrånochnerkoftan, som har gått som en KAL i sommer. Av Koftan har vi også lært at om noe ikke blir helt vellykket på første forsøk, kan man tenke ojdå - og så går det mye bedre neste gang. Det gjør jo livet mye hyggeligere, og det var det jeg gjorde med min uppifrånochner, som ble helt feil på første forsøk. Nå er den snart ferdig, og kommer på bloggen etter hvert. Den har faktisk vært "snart fedig" ganske lenge, men det kommer hele tiden noe i veien - youknowhowitis.

Sjalet kom jo litt i veien - plutselig var det så gøy å hekle igjen, og så kom jeg jo på at jeg skulle skrive ned en oppskrift til disse gryteklutene, og den er halvveis fedig, og det ene med det andre. Og så måtte jeg jo bare prøvestrikke UddMuddene! Det var gjort på en kveld - morsom oppskrift og lette å strikke. De ble så fine! Lette som en fjær og perfekte for verkende håndledd som har heklet for mye. Skulle jeg ha noe å legge til, må det være at de gjerne kunne vært enda litt lengre, og særlig hvis man strikker med tynnere garn. I så fall er det jo bare å legge til noen ekstra masker til de 25 m i oppskriften. Og dette er jo den perfekte gave - kanskje det havner noen sånne under juletreet i år? Men det må bli noen andre, for disse skal jeg ha selv!

Strikket i én tråd Drops Alpaca og én tråd Plumet Mohair på pinner #4, ganske løst og luftig. Det gikk med snaue 30 gram garn til sammen. Drops har de nydeligste melerte farger man kan tenke seg, denne heter 8120 og er vakkert blågrå med et snev av rosa. Plumeten er grå - rester etter sjalet som snart er ferdig, (det mangler bare kanten rundt). Stor takk til Koftan for finfin oppskrift!